| Tittel: | HR-2018-570-A, (sak nr. 2017/1508) : 22. mars 2018 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Ericsson Television AS (advokat Øyvind Hovland) mot Staten v/Skatt øst (Regjeringsadvokaten v/advokat Nils Sture Nilsson) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2018 | | Omfang: | 9 s. | | Stikkord: | HR-2018-570-A (Tandberg) | | Note: | HR-2018-00570-A, Tandbergdommen
Sivil sak, anke over dom
| | Innhold: | Skattefradrag for utgifter ved oppkjøp av selskap.
Dommere: Bull, Indreberg, Webster, Bergh, Øie
Høyesterett kom til at et selskap som var solgt til nye eiere, ikke kunne kreve fradrag for et tilretteleggingshonorar betalt til den finansielle rådgiveren ved transaksjonen, og et termineringsgebyr betalt til en tilbyder etter at selskapets styre endret en salgsanbefaling til å gjelde et nytt og høyere bud.
Tandberg Television – nå Ericsson Television – opplevde høsten 2006 et stort fall i sin børsverdi etter at selskapet hadde tapt flere kontrakter.
Selskapet inngikk en rådgivningsavtale med Deutsche Bank. Bankens honorar var avhengig av at det kom i stand en transaksjon som reelt sett innebar et salg av minst halvparten av aksjonærinteressene i selskapet eller hele eller deler av «innmaten».
To amerikanske selskaper innga bud på aksjene i Tandberg Television, og selskapets styre anbefalte det høyeste budet. Før akseptfristen var ute, kom imidlertid et nytt og enda høyere bud på selskapet fra Telefonaktiebolaget LM Ericsson.
Styret endret da sin anbefaling til å gjelde budet fra Ericsson. Det utløste et termineringsgebyr til den forbigåtte tilbyderen.
Høyesterett kom til at hovedformålet med å innhente assistanse fra Deutsche Bank var å finne en løsning som ga høyest mulig pris til aksjonærene. Selskapet kunne da ikke kreve fradrag for bankens honorar på ca. 173 millioner kroner som en kostnad tilknyttet selskapets inntekt.
Heller ikke termineringsgebyret på rundt 109 millioner kroner ga fradragsrett, ettersom dette var utløst av hensyn til aksjonærenes interesse i å selge til en enda høyere pris enn det første tilbudet innebar.
Dommen gir veiledning om anvendelsen av den såkalte hovedformålslæren ved fastleggingen av om en kostnad med flere formål fra skattyters side gir fradragsrett.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |
|
|