| Tittel: | HR-2018-869-A, (sak nr. 2017/1119) : 9. mai 2018 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Assuranceforeningen Gard – gjensidig – Stolt Commitment B.V. Stolt Tankers B.V. Stolt-Nielsen B.V. (advokat Herman Steen, advokat Kaare Andreas Shetelig) mot A Line Corporation Trust Company, Complex, Marship MPP GmbH Co. KG, (advokat Kristian Lindhartsen, adv | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2018 | | Omfang: | 18 s. | | Emneord: | Direktekrav / Høyesterett / Jurisdiksjon / Kjennelse | | Stikkord: | Forsikringsavtaleloven (1989) § 7-6 / Forsikringsavtaleloven (1989) § 7-8 / HR-2018-869-A (Stolt Commitment 1) / Luganokonvensjonen Artikkel 2 / Tvisteloven (2005) § 30-6 | | Note: | HR-2018-00869-A
Sivil sak, anke over dom
| | Innhold: | Assuranceforeningen Gard – gjensidig – Stolt Commitment B.V. Stolt Tankers B.V. Stolt-Nielsen B.V. (advokat Herman Steen, advokat Kaare Andreas Shetelig) mot A Line Corporation Trust Company, Complex, Marship MPP GmbH Co. KG, (advokat Kristian Lindhartsen, advokat Andreas Stang Lund)
Dommere: Normann, Bull, Sverdrup, Bergsjø, Tønder
Saken gjaldt spørsmål om norske domstoler har domsmyndighet ved direktekrav mot norsk ansvarsassurandør etter kollisjon i utenlandsk farvann mellom utenlandskregistrerte skip, der eier og reder av begge skip er utenlandske selskaper. Den reiste også spørsmål om saksøkerne kunne trekke inn krav mot eier og reder av skipet som ble påstått å være ansvarlige for sammenstøtet.
Anken var en videre anke over kjennelse, og Høyesteretts kompetanse var begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Et flertall på fire dommere kom til at Luganokonvensjonen avsnitt 3 uttømmende regulerte verneting i forsikringssaker med unntak av de bestemmelser det i artikkel 8 var gjort unntak for. Lagmannsretten hadde derfor forstått Luganokonvensjonen uriktig, når den hadde lagt til grunn at artikkel 2 nr. 1 ga grunnlag for å fremme direktekrav mot skipets assurandør i Norge.
Et flertall på tre dommere kom videre til at lagmannsretten hadde bygget på uriktig lovforståelse når den kom til at FAL § 7-6 femte ledd inneholdt en lovvalgsregel. Det lå utenfor Høyesteretts kompetanse å vurdere om lagmannsrettens resultat kunne opprettholdes på annet grunnlag, og lagmannsrettens kjennelse måtte derfor oppheves.
To dommere mente at FAL § 7-6 femte ledd forutsatte at direktekrav som fremmes for norske domstoler, reguleres av norsk rett, men kom – i motsetning til lagmannsretten – til at kombinasjonen av Luganokonvensjonen og den ufravikelige regelen i FAL § 7-8 annet ledd førte til at spørsmålet om forsikringstakeren var insolvent, måtte prøves som ledd i avgjørelsen av om domstolen var kompetent. En av disse dommerne stemte på dette grunnlaget også for at lagmannsrettens dom måtte oppheves, mens en dommer mente at saken da i alle fall kunne anlegges i Norge i medhold av artikkel 2 nr. 1.
Sistnevnte var også enig med lagmannsretten i at siden saken mot ansvarsassurandøren var anlagt ved selskapets hjemting, kunne saksøkerne trekke inn erstatningskravene mot eier og reder i saken. Han stemte på dette grunnlag for at ankene ble forkastet. De fire andre dommerne tok, ut fra sitt syn på saken for øvrig, ikke standpunkt til dette.
Avgjørelsen gir veiledning for tolkningen av Luganokonvensjonen avsnitt 3, artikkel 2 nr. 1, artikkel 6 nr. 1 og FAL § 7-6 femte ledd.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |
|
|