| Tittel: | HR-2019-1929-A, (sak nr. 19-29021SIV-HRET) : 18. oktober 2019 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Propiedades Rott SL (advokat Leif Inge Håland) mot Trond Lie Nilsen (advokat Finn Eide) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2019 | | Omfang: | 9 s. | | Emneord: | Domsavgjørelser / Høyesterett | | Stikkord: | HR-2019-1929-A / Luganokonvensjonen | | Note: | Sivil sak, anke over dom.
| | Innhold: | Erstatningsoppgjør etter at en avtale om kjøp av fast eiendom i Spania ble kansellert – spørsmål om tvisten skal avgjøres etter norsk eller spansk rett.
Dommere: Matningsdal, Matheson, Noer, Arntzen, Steinsvik
En norsk privatperson bosatt i Norge hadde inngått avtale med et spansk selskap om kjøp av leilighet i Spania. Kjøperen ønsket senere å kansellere avtalen. Det ble inngått en egen «termineringsavtale» om å sette strek over kjøpsavtalen mot at nordmannen betalte erstatning. Partene ble ikke enige om erstatningsoppgjøret etter denne avtalen, og tvisten ble brakt inn for Stavanger tingrett. Det er endelig avgjort at Stavanger tingrett har kompetanse til behandle saken, jf. Luganokonvensjonen artikkel 15 nummer 1 bokstav c, jf. artikkel 16 om forbrukerverneting i det land der forbrukeren bor. Partene ble imidlertid ikke enige om lovvalget – det vil si om tvisten skulle avgjøres på grunnlag av norsk eller spansk rett.
Høyesterett fant at tvisten skulle avgjøres etter norsk rett. Et hovedspørsmål i saken var om hele avtaleforholdet – det vil si kjøpsavtalen og termineringsavtalen – skulle bedømmes samlet ved avgjørelsen av lovvalgsspørsmålet. Høyesterett mente at EUs forordning om lovvalg i kontraktsforhold – Roma I-forordningen – artikkel 12 ikke talte mot å la termineringsavtalen alene være styrende for lovvalget. Termineringsavtalen var inngått mellom en privatperson og et spansk selskap som rettet sin næringsvirksomhet mot Norge, og var da en forbrukeravtale etter forordningens artikkel 6 nummer 1. Dette talte for å avgjøre saken etter norsk rett. Det ble også lagt vekt på at saken hadde nær tilknytning til Norge, blant annet fordi eierinteressene i det spanske selskapet i det alt vesentlige var norske, at de fleste tapspostene knyttet seg til de norske eiernes kostnader, og at termineringsavtalen ble satt opp av selgers norske advokat.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |
|
|