| Innhold: | Dommere: Møse, Noer, Bull, Ringnes, Arntzen
Saken gjelder utmåling av straff for blant annet flere grove bedragerier og en rekke forsøk på grove bedragerier begått over internett, og reiser særlig spørsmål om betydningen av at forholdene er begått ved misbruk av andres identitet, jf. straffeloven 1902 § 190a.
Høyesterett la vekt på at denne formen for kriminalitet rammer tilliten til betalingssystemene for nettbasert omsetning, og dessuten på at identitetsmisbruk representerer en alvorlig identitetskrenkelse, som i seg selv kan være forbundet med et betydelig følelsesmessig ubehag. De som rammes, vil i tillegg bli påført praktiske og tidkrevende problemer ved å måtte rydde opp overfor banker, inkassobyråer og berørte foretak. Høyesterett mente at det ved straffutmålingen burde sees hen til straffenivået for annen nettbasert vinningskriminalitet.
Straffen for 15 grove bedragerihandlinger – hvorav medvirkning til 3 fullbyrdede og 12 forsøk – overfor 8 ulike foretak med til sammen 18 personlig fornærmede, og med et samlet tapspotensial på drøye 620 000 kroner, ble anslått til fengsel i ett år og åtte måneder. Det ble også utmålt straff for tre andre forhold, og dessuten gjort fradrag for lang saksbehandlingstid. Den samlede straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. Anken over lagmannsrettens dom ble da forkastet.
Avgjørelsen kaster lys over straffutmålingen ved grove bedragerier begått ved misbruk av andres identitet.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |