| Innhold: | Dommere: Falkanger, Normann, Bergsjø, Arntzen, Thyness
En mann var dømt for skattesvik, regnskapsovertredelser og utferdigelse av uriktige dokumenter som var egnet som bevis for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Han hadde begjært frivillig retting og oppfylte dermed vilkårene for skatteamnesti. På den bakgrunn fikk han straffutmålingsutsettelse for skattesviket.
Spørsmålet for Høyesterett var om skatteamnestiet skulle få tilsvarende virkning for de øvrige lovbruddene. Høyesterett kom under dissens 3−2 til at skatteamnestiet bare kunne få betydning for skattesviket, og at det ikke kunne være avgjørende at de ulike lovbruddene var tett sammenvevd. Flertallet la særlig vekt på den nære sammenhengen mellom skatteamnesti og tilleggsskatt, på rettstekniske hensyn og på det forhold at de ulike straffebudene verner ulike interesser. Mindretallets syn var særlig begrunnet i hensynet til skattyternes berettigede forventninger og skatteamnestiets effektivitet.
Dommen gir veiledning om den strafferettslige betydningen av skatteamnesti.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |