| Innhold: | Dommere: Indreberg, Webster, Matheson, Falkanger, Noer, Bull, Falch, Bergh, Østensen Berglund, Høgetveit Berg og Steinsvik
I en gjenåpnet straffesak om trygdebedrageri kom Høyesterett i storkammer til at tiltalte måtte frifinnes.
Tiltalte hadde mottatt arbeidsavklaringspenger mens han i perioder oppholdt seg i Italia uten å ha opplyst om, eller på forhånd søkt Nav om godkjenning. Den opprinnelige domfellelsen bygde på at dette var i strid med kravet i folketrygdloven § 11-3 om opphold i Norge som vilkår for arbeidsavklaringspenger, og at tiltalte derfor hadde skaffet seg en «uberettiget vinning» ved bedrageri.
Høyesteretts dom i saken, HR-2017-560-A, som behandlet kun straffutmålingen, ble gjenåpnet av Gjenopptakelseskommisjonen etter at det var blitt stilt spørsmål ved om Navs praktisering av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området var forenlig med EØS-retten. Under forberedelsen av den nye behandlingen innhentet Høyesterett tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen.
Høyesterett kom til at kravet om opphold i Norge i folketrygdloven § 11-3 første ledd jf. tredje ledd var i strid med EØS-retten. Etter at EUs nye trygdeforordning, forordning 883/2004, ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, var kravet om opphold i Norge i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Før denne forordningen trådte i kraft var kravet om opphold i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester.
Avgjørelsen har betydning for myndighetenes og domstolenes videre behandling av sakene i Nav-komplekset.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |