| Tittel: | Krav om erstatning og oppreisning for strafforfølgning etter at siktede er frifunnet i straffesak - HR-2021-1871-A, (sak nr. 21-005303SIV-HRET) : 23. september 2021 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad) mot A (advokat Bernt Heiberg) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2021 | | Omfang: | 11 s. | | Emneord: | Erstatningsrett / Høyesterettsdom / Oppreisning | | Stikkord: | EMK - Artikkel 6 - Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter / Grunnloven § 96 / HR-2021-1871-A / SP - Artikkel 14 - Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter / Straffeprosessloven (1981) § 446 | | Note: | Sivil sak, anke over dom.
| | Innhold: | Dommere: Skoghøy, Normann, Ringnes, Østensen Berglund, Høgetveit Berg
Saken reiste spørsmål om kravene er bortfalt etter straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b, jf. § 447 fjerde ledd. Uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 14 nr. 2.
Høyesterett kom til at straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b måtte tolkes innskrenkende. Det innebar en krenkelse av uskyldspresumsjonen at Statens sivilrettsforvaltning hadde begrunnet avslaget på erstatning med at det var «klart sannsynliggjort at kravstiller [hadde] utvist slik atferd som ga foranledning til straffeforfølgningen mot ham».
Borgarting lagmannsrett, som etter de dagjeldende reglene var satt med lagrette, avsa 21. desember 2012 dom der siktede ble frifunnet for straffekravet, men ble dømt til å betale erstatning til fornærmede. Lagmannsretten kom etter en samlet bevisvurdering til at det var klar sannsynlighetsovervekt for at han hadde begått overgrep mot sønnen. Siktede fremmet i 2012 krav om erstatning i anledning strafforfølgningen. Ved Statens sivilrettsforvaltning vedtak 16. april 2018 ble kravet avslått. Høyesterett kom til at avgjørelsesmyndigheten – etter at siktede er frifunnet i straffesaken – ikke kunne avslå siktedes krav om erstatning med den begrunnelse at han hadde begått handlingen. Men dette kunne stille seg annerledes blant annet dersom frifinnelsen er begrunnet i at straffekravet er foreldet, straffebudets krav om forsett eller uaktsomhet ikke er oppfylt, eller at det foreligger en straffrihetsgrunn.
Høyesterett viste til praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Der er det lagt til grunn at i saker om erstatning i anledning av straffeforfølgning etter at siktede er frifunnet, vil selv «the voicing of suspicions regarding an accused’s innocence» være tilstrekkelig til at det foreligger en krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Normen for om uskyldspresumsjonen er krenket, er en annen og har strengere kriterier enn i saker om erstatning til fornærmede.
Dommen gir veiledning for i hvilken utstrekning uskyldspresumsjonen i Grunnloven § 96, EMK artikkel 6 nr. 2 og SP artikkel 14 nr. 2 er til hinder for å avslå krav om erstatning etter at siktede er frifunnet i straffesaken.
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.) |
|
|