| Tittel: | Krav om ekspropriasjonserstatning i forbindelse med nytt regjeringskvartal må behandles på nytt - HR-2022-2479-A, (sak nr. 22-056174SIV-HRET) : 22. desember 2022 avsa Høyesterett kjennelse | | Ansvar: | Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Karen Mellingen) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Johannes Alois Eriksen) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2022 | | Omfang: | 11 sider | | Emneord: | Ekspropriasjon / Ekspropriasjonsrett / Høyesterettsdom | | Stikkord: | Ekspropriasjonserstatningslova (1984) § 8 / HR-2022-2479-A / Plan- og bygningsloven (2008) § 16-2 | | Note: | Sivil sak, anke over kjennelse. | | Innhold: | I forbindelse med byggingen av nytt regjeringskvartal har staten ekspropriert vei- og parkgrunn fra Oslo kommune. Nærmeste nabo til de avståtte arealene er gamle Deichmanske hovedbibliotek, og som også har vært eid av kommunen inntil det ble solgt. Kommunen mener at byggevirksomheten og de permanente sikringstiltakene som skal på plass rundt regjeringskvartalet, skaper ulemper for bruken av den tidligere bibliotekbygningen, og at dette har redusert salgsverdien. Kommunen krever at staten skal erstatte verdireduksjonen, og at domstolene skal ta stilling til kravet som ledd i et pågående ekspropriasjonsskjønn, noe staten motsetter seg. Foreløpig skal domstolene bare ta stilling til om kravet kan fremmes som ledd i skjønnsprosessen. Alternativet er at kravet må fremmes som et alminnelig søksmål. Valget av prosessform har betydning for sakskostnadsansvaret. I et ekspropriasjonsskjønn må eksproprianten, i dette tilfellet staten, betale motpartens ‒ ekspropriatens ‒ sakskostnader uansett utfall. Tingretten og lagmannsretten har tillatt at kravet fremmes i skjønnet.
Det avgjørende for om kravet kan fremmes, er om det området som ekspropriaten fortsatt sitter med, utgjør «attverande eigedom» i forhold til det avståtte arealet. Høyesterett skulle bare ta stilling til den generelle tolkningen av uttrykket «attverande eigedom», ikke om Oslo kommune faktisk kan få fremmet sitt krav i skjønnet. De avståtte arealene og arealet som den tidligere bibliotekbygningen står på, har ulike gårds- og bruksnummer. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var i hvilken grad ett gårds- og bruksnummer kan være «attverande eigedom» for et annet gårds- og bruksnummer. Høyesterett la, i likhet med tingretten og lagmannsretten, til grunn at det kan være tilfellet dersom de ulike arealene må anses som en driftsenhet. Som utgangspunkt var det likevel unaturlig å anse en vei åpen for allmenn ferdsel som del av samme driftsenhet som en bygning langs veien. Høyesterett opphevet lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten må nå ta stilling til spørsmålet på nytt basert på Høyesteretts lovforståelse.
Avgjørelsen gir avklaring om hvordan uttrykket «attverande eigedom» skal forstås i saker om ekspropriasjonsskjønn.
Rettsområde: Lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom § 8
Nøkkelavsnitt: 26, 35, 42, 52‒54
Dommere: Indreberg, Bull, Arntzen, Bergh, Steinsvik
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.)
|
|
|