| Tittel: | Psykisk skade etter selvmord - ikke grunnlag for erstatning - HR-2023-1108-A, (sak nr. 22-164782SIV-HRET) : 14. juni 2023 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Staten v/Pasientskadenemnda (advokat Maria Kirkeeide Ravnå) mot A (advokat Tom Sørum) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2023 | | Omfang: | 13 sider | | Emneord: | Erstatningskrav / Erstatningsrett / Høyesterettsdom / Pasienter / Pasientskadeserstatning / Psykisk helse / Selvmord / Skader | | Stikkord: | HR-2023-1108-A / Pasientskadeloven (2001) § 2 a | | Note: | Straffesak, anke over dom. | | Innhold: | Saken gjelder en fars krav om erstatning etter pasientskadeloven for psykisk skade som følge av at datteren begikk selvmord etter behandlingssvikt i helsevesenet. Høyesterett er kommet til at det rettslige kravet til adekvat årsakssammenheng ikke er oppfylt.
Datteren, som i store deler av oppveksten hadde blitt fulgt opp av helsevesenet for sine psykiske plager, begikk selvmord da hun var 20 år gammel. Faren og Pasientskadenemnda var enige om at selvmordet sannsynligvis ville vært unngått dersom hun hadde fått adekvat behandling. Det hadde vært en svikt i behandlingen over flere år. Den dagen selvmordet skjedde hadde datteren permisjon uten tilsyn fra sykehuset der hun var under frivillig behandling på lukket avdeling.
Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at fars psykiske skade var påregnelig i den forstand at slik skade erfaringsmessig kan forventes når et barn dør som følge av selvmord. Rettslig sett må det etter høyesterettspraksis, som et vilkår for å få erstatning, i tillegg foreligge en «særlig belastning» utover tapet av barnet. Selv om faren utvilsomt har vært utsatt for store belastninger over lang tid, kom Høyesterett til at selvmordet eller omstendighetene rundt det rettslig sett ikke kan sies å utgjøre en særlig belastning, ut over tapet av datteren. Vurderingen bygger først og fremst på at dødsfallet ikke sto i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen. Høyesterett fant at det ikke var slik nærhet mellom fars psykiske skade og den ansvarsbetingende helsesvikten at det var rimelig å knytte erstatningsansvar til den.
En dommer dissenterte og mente at omstendighetene rundt selvmordet og den langvarige behandlingssvikten i helsevesenet representerte en «særlig belastning» ut over selve tapet av datteren.
Rettsområde: Erstatningsrett. Pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a
Nøkkelavsnitt: 48, 63
Dommere: Øie, Webster, Arntzen, Høgetveit Berg og konstituert dommer Elsheim
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.)
|
|
|