| Tittel: | Erstatningsutmåling for ulemper etter legging av kommunal vannledning må behandles på nytt - HR-2024-1195-A, (sak nr. 23-191393SIV-HRET) : 27. juni 2024 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Bærum kommune (Kommuneadvokaten i Bærum v/advokat Lene Køster) mot A (advokat Jo Are Aamodt Brænden) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2024 | | Omfang: | 12 sider | | Emneord: | Ekspropriasjon / Ekspropriasjonsrett / Erstatningsutmåling / Høyesterettsdom | | Stikkord: | Ekspropriasjonserstatningslova (1984) § 8 / HR-2024-1195-A | | Geografiske emneord: | Bærum | | Note: | Sivil sak, anke over Borgarting lagmannsretts overskjønn. | | Innhold: | I Bærum er det lagt en ny kommunal hovedvannledning fra Rykkinn til Skui.. Deler av ledningen er lagt i grunnen til en landbrukseiendom med hestevirksomhet. Kommunen hadde fått en varig rett til å ha ledningen liggende i grunnen, og en midlertidig disposisjonsrett over deler av eiendommen for å utføre anleggsarbeidene. Anleggsarbeidene førte til ulemper for hestedriften. Det var blant annet problematisk å krysse anleggsområdet for å kunne ri ut av eiendommen.
Anken gjelder utmåling av erstatning for ulempene. Etter ekspropriasjonserstatningslova § 8 erstattes allmenne ulemper bare i den grad disse overskrider tålegrensen etter naboloven, mens særulemper erstattes fullt ut. Spørsmålet for Høyesterett var særlig om det er ulempens art eller de konkrete virkningene som er avgjørende for skillet mellom allmenne ulemper og særulemper.
Høyesterett viser til at bakgrunnen for særregelen for allmenne ulemper er at den eiendommen som det eksproprieres fra, ikke skal stilles bedre enn naboer som vil kunne få de samme ulempene. Likhetshensynet blir best ivaretatt dersom det er ulempens art som er avgjørende. Et hovedskille går mellom ulemper som har en direkte sammenheng med selve avståelsen, og ulemper som skyldes tiltaket det er avstått grunn til. Ulemper som har en direkte sammenheng med selve avståelsen vil være særulemper. Ulemper som skyldes tiltaket det er avstått grunn til, inkludert anleggsarbeider ved gjennomføringen av tiltaket, vil som et klart utgangspunkt være allmenne ulemper. Dette gjelder også om eiendommen som har avstått grunn, rammes særlig hardt. Det kan ikke utelukkes at enkelte ulemper fra tiltaket må betraktes som særulemper, men unntaket er i tilfelle snevert.
Lagmannsretten hadde ut fra de konkrete virkningene for hestedriften kommet til at ulempene var særulemper. Dette er ifølge Høyesterett feil rettanvendelse og lagmannsretten må behandle saken på nytt.
Dommen gir veiledning om hva som er avgjørende for skillet mellom særulemper og allmenne ulemper.
Rettsområde: Ekspropriasjonsrett, ekspropriasjonserstatningslova § 8
Nøkkelavsnitt: 59–61, 66, 68–69
Dommere: Øie, Bergsjø, Bergh, Steinsvik, Hellerslia
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.)
|
|
|