| Tittel: | Utlending kan ikke straffes for uriktige forklaringer - HR-2024-2185-A, (sak nr. 24-074144STR-HRET) : 28. november 2024 avsa Høyesterett dom | | Ansvar: | Påtalemyndigheten (statsadvokat Erik Førde) mot A (advokat Petter Sogstad Grannes) | | Materialtype: | Dom | | Signatur: | Høyesterett | | Utgitt: | Oslo : Høyesterett, 2024 | | Omfang: | 10 sider | | Emneord: | Høyesterettsdom / Opplysningsplikt / Strafferett | | Stikkord: | HR-2024-2185-A / Straffeloven (1902) Opphevet § 167 / Straffeloven (2005) § 221 | | Geografiske emneord: | Afghanistan | | Note: | Straffesak, anke over Borgarting lagmannsretts dom 8. april 2024. | | Innhold: | En utenlandsk mann var tiltalt for gjentatte ganger å ha gitt uriktige forklaringer til norske utlendingsmyndigheter om sin identitet og bakgrunn. Da han søkte asyl i Norge i januar 2015, fortalte mannen at han var fra Afghanistan, og at nære familiemedlemmer var drept av Taliban. Han forklarte det samme ved senere søknader om permanent oppholdstillatelse i Norge og ved søknader om reisedokumenter i perioden frem til 2021. Det ble da avdekket at han egentlig var fra Pakistan og hadde sin familie der.
Det var enighet om at mannen som utgangspunkt kunne straffes for den første uriktige forklaringen, som han ga i januar 2015. Det fulgte av straffeloven 1902 § 166, som gjaldt på den tiden. Straffansvaret for denne forklaringen alene var imidlertid foreldet. Spørsmålet for Høyesterett var om mannen også kunne straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene, slik at forholdet samlet sett ikke var foreldet. Spørsmålet var nærmere bestemt om det forelå en straffrihetsgrunn som gjorde det straffritt for ham å gjenta den uriktige forklaringen.
I dommen kommer Høyesterett til at mannen ikke kan straffes for de etterfølgende uriktige forklaringene. Hvis han hadde forklart sannheten i de senere forklaringene, ville han avslørt at den første forklaringen var uriktig, slik at han risikerte straff for denne. Både straffeloven 1902 § 166 og straffeloven 2005 § 221 gir straffrihet til den som ikke kan fortelle sannheten uten å utsette seg for straff. Høyesterett mener at denne straffrihetsgrunnen – som er en forlengelse av det menneskerettslige vernet mot selvinkriminering – får anvendelse på de etterfølgende forklaringene. Straffrihetsregelen kan ikke tolkes innskrenkende, slik en tidligere dom fra Høyesterett indikerte. På denne bakgrunn blir mannen frifunnet.
Høyesterett tar i dommen ikke stilling til hvilken betydning de uriktige forklaringene skal få for mannens oppholdstillatelse i Norge. Saken gjelder kun de strafferettslige konsekvensene av forklaringene.
Dommen klargjør rekkevidden av straffrihetsgrunnene i bestemmelsene om falsk eller uriktig forklaring i tidligere og gjeldende straffelov.
Rettsområde: Strafferett. Straffeloven 1902 § 167 og straffeloven 2005 § 221. Straffrihetsgrunner.
Nøkkelavsnitt: 45–46, 48, 52, 57–59
Dommere: Indreberg, Ringnes, Stenvik, Sivertsen, Lund
(Sammendraget er utarbeidet i Høyesteretts informasjonsvirksomhet, og er ikke en del av avgjørelsen.)
|
|
|