| Forlagets omtale: |
Ikke for alt i verden ville hun ha bodd her. I dette … gullburet, slo det henne brått. Ja, det var nettopp det væreiergården var. Så vakkert, med alle sine kostbarheter. Men hvordan var livet til menneskene innenfor disse veggene? Storvaagen, Lofoten, 1871 Sytten år gamle Marika bor sammen med moren og er fintaus hos væreierfamilien. En sen vinterkveld blir hun vitne til at husets frue faller ned trappen etter en opphetet krangel med sin mann, og livet i væreiergården blir aldri det samme igjen. Marika oppfattet alt som i en seig grøt. Hun tok noen steg fram og skimtet en skikkelse i mørket, helt der oppe. Så reagerte hun. Hun styrtet inn til høyre, gjennom kjøkkenet, ut i den smale gangen, gjennom døren og ut på tunet. Hun fortsatte langs fjæra, langs smale, opptråkkede stier i snøen. Mellom alle de grå rorbuene, der fiskerne nå bodde. Et par ganger snublet hun og falt framover. Kom seg opp og fortsatte helt hjem. Den som hadde sett henne, visste at hun forsto. Hun var et øyenvitne.
Omtale levert av Den norske Bokdatabasen® |