| Tittel: | Tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Utgitt: | Oslo : Riksadvokaten, 2022 | | Omfang: | 37 sider | | Serie: | Riksadvokatens skriftserie ; 1/2022  | | Emneord: | Narkotika / Ransaking / Rusmidler / Tvang | | Stikkord: | Straffeprosessloven (1981) § 157 / Straffeprosessloven (1981) § 197 | | Innhold: | Sammendrag:
I forbindelse med Solberg II-regjeringens forslag til rusreform oppstod det et offentlig ordskifte om politiets og påtalemyndighetens virkemiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. På bakgrunn av synspunkter som fremkom sendte riksadvokaten 9. april 2021 et brev til landets statsadvokatembeter der det ble understreket at påtalemyndigheten har ansvaret for at etterforskingen skjer i samsvar med lov og instruks. Brevet gir en orientering om de rettslige utgangspunktene for tvangsmiddelbruk og inneholder presiserende direktiver av betydning for påtalemyndighetens legalitetskontroll med etterforskingen av slike saker. Den 13. april samme år påla riksadvokaten statsadvokatene å gjennomføre en undersøkelse av politidistriktenes tvangsmiddelbruk i mindre alvorlige narkotikasaker. Undersøkelsen er nå gjennomført. Hvert av de 10 regionale statsadvokatembetene har utarbeidet en lokal rapport for sin embetskrets. Denne rapporten sammenfatter og kommenterer sentrale funn fra statsadvokatenes undersøkelser. Det er også foretatt noen egne undersøkelser ved Riksadvokatembetet av det samlede datagrunnlaget og av enkeltsaker.
I kapittel 2 er det gitt et overblikk over utviklingen i narkotikalovbrudd de siste 10 årene, og bakgrunnen for den foreliggende undersøkelsen. Som det fremgår, har det skjedd store endringer både i håndhevingspraksis og i den offentlige debatten om narkotikaproblemer i samfunnet.
I kapittel 3 gjennomgås noen rettslige rammer for bruk av ransaking og kroppslig undersøkelse. Dette kapittelet er ment å gi et overblikk over noen rettslige problemstillinger som reises i påtalemyndighetens vurderinger av om tvangsmidler skal benyttes i den enkelte sak. I kapittel 4 beskrives hvordan undersøkelsen er innrettet, herunder hvordan saker ble valgt ut for undersøkelse og føringer om gjennomføringen av rutinegjennomgang og intervjuer.
I kapittel 5 redegjøres det for datagrunnlaget, det vil si utvalget av enkeltsaker som ble undersøkt og enkelte registerdata om disse sakene. Som det fremgår, omfattet undersøkelsen 925 saker. I et flertall av sakene var narkotikakriminalitet registrert sammen med forhold som gjaldt andre typer kriminalitet. I kun 8 prosent av sakene var gjerningspersonen under 18 år. I dette kapittelet er det også behandlet spørsmål knyttet til såkalte gjengangere, hvilket innenfor denne kriminalitetstypen ofte vil si personer med et (alvorlig) rusproblem.
Kapittel 6 omhandler funnene knyttet til tvangsmiddelbruk i de gjennomgåtte sakene. Undersøkelsen retter seg mot de straffeprosessuelle tvangsmidlene ransaking og kroppslig undersøkelse. Overordnet sett kan det sies at mistankegrunnlaget i den enkelte sak, og notoriteten om mistankegrunnlaget, er gjennomgående tilfredsstillende. Derimot er det ønskelig med forbedringer knyttet til notoritet om gjennomføringen av ransaking, og om de omstendigheter som utløser påtalemyndighetens eller polititjenestepersonens kompetanse. Utgangspunktet etter straffeprosessloven §§ 157 og 197 er som kjent at beslutning om henholdsvis kroppslig undersøkelse og ransaking skal tas av retten, og det fremgå av sakens dokumenter hvorvidt vilkårene for å gjøre unntak fra hovedregelen var oppfylt. Intervjuene som er gjennomført av statsadvokatene viste at det i hovedsak var blitt større oppmerksomhet om krav til notoritet i etterkant av riksadvokatens brev 9. april 2021.
Når det gjelder ransaking, er det blant annet viet særskilt oppmerksomhet til praktiseringen av politiets adgang til å ransake den som "treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor", jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2. Undersøkelsen synliggjør at det er behov for å harmonisere praksis i politiet og påtalemyndigheten på dette punktet, og statsadvokatenes rapporter har vist at det på intervjutidspunktet mange steder var usikkerhet i politiet om hvor langt denne hjemmelen strekker seg.
Saksgjennomgangen viste ellers at kroppslig undersøkelse i form av tvungen rustesting har vært benyttet alene for å bekrefte eller avkrefte mistanke om bruk av narkotika, hvilket ikke er i samsvar med riksadvokatens brev 9. april 2021. Resultatene må sees i lys av at vurderingen av hva som er å anse som forholdsmessig bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler beror på til dels subjektive vurderinger som kan endre seg over tid. Et viktig formål med riksadvokatens brev 9. april 2021 var å klargjøre hvilke regler som gjelder for politi og påtalemyndighet i dag.
I kapittel 7 beskrives noen sentrale læringspunkter fra undersøkelsen, og det varsles en oppfølgende undersøkelse av tvangsmiddelbruk som er planlagt gjennomført i løpet av 2022.
(Lastet ned med utgivers tillatelse)
|
|
|