| Innhold: | I denne artikkelen undersøkes det hvordan konvensjonsstater skal balansere retten til privatliv etter artikkel 8 og retten til ytringsfrihet etter artikkel 10. Særlig diskuteres tilfeller hvor en person fremsetter anklager om selvopplevde straffbare handlinger, for eksempel voldtekt, og hvor den navngitte personen ikke har blitt dømt for den straffbare handlingen. I slike tilfeller oppstår en situasjon hvor den ene konvensjonsrettigheten griper inn i den andre rettigheten. Dermed oppstår interessante spørsmål om hvordan konvensjonsstatene skal avveie rettighetene mot hverandre.
Slike rettighetskollisjoner kan være utfordrende for konvensjonsstatene å håndtere, som kan få utslag i rekkevidden av statens skjønnsmargin i disse sakene. I artikkelen drøftes det også om uskyldspresumsjonen etter EMK artikkel 6 nr. 2 får noen betydning når privatpersoner fremsetter anklager om alvorlige straffbare handlinger.
Hvilket vern en privatpersons anklager nyter etter artikkel 10, når det omhandler selvopplevde hendelser, er ikke behandlet av EMD. Det trekkes derfor linjer fra saker som har reist lignende problemstillinger for EMD, og det vurderes i hvilken grad EMDs uttalelser i disse sakene kan gi veiledning også for denne artikkelens problemstilling. |