| Tittel: | Direktekrav i entrepriseforhold |
| Ansvar: | Benjamin Nordhaug og Kristiane Fasseland Fahret |
| Forfatter: | Nordhaug, Benjamin  / Fahret, Kristiane Fasseland |
| Materialtype: | Artikkel - elektronisk |
| Signatur: | Eurojuris |
| Utgitt: | Drammen : Eurojuris, 2019 |
| Omfang: | S. 29-28 |
| Serie: | Eurojuris ; 1/2019 |
| Emneord: | Direktekrav / Entrepriserett |
| Innhold: | Utgangspunktet i norsk rett er at kun partene i en kontrakt kan bli forpliktet av kontraktens innhold. Dette innebærer at mislighold av en kontrakt i utgangspunktet kun kan få rettsvirkninger for kontraktspartene. Denne hovedregelen har sitt utspring i det vi kaller relativitetsgrunnsetningen.
Relativitetsgrunnsetningen innebærer at en kontrakt oppstår og består mellom de som har inngått kontrakten. Det er altså kun de som har valgt å inngå kontrakten, som blir bundet av dens innhold. To parter kan således som utgangspunkt ikke inngå en avtale seg imellom som pålegger forpliktelser overfor en tredjepart som ikke har tilsluttet seg kontrakten.
Direktekrav er et unntak fra utgangspunktet om at kontrakter bare kan få rettsvirkning mellom partene. Gjennom læren om direktekrav kan en kontraktspart fremme erstatnings-, prisavslags- eller avhjelpskrav direkte mot tidligere salgsledd, eller underleverandør dersom mangelen kan tilskrives en av disse.
For kreditor – altså den som får et krav under kontrakten – vil adgangen til å fremme direktekrav mot andre enn kontraktsmotparten utelukkende være positiv, da kreditor jo får flere skyldnere som kan holdes ansvarlig. Dette vil være særlig gunstig for kreditor dersom kreditors kontraktsmotpart f.eks. er avviklet, har gått konkurs eller av andre grunner ikke har mulighet eller vilje til å gjøre opp for seg. |
| Del av verk: | Eurojuris informerer 1/2019 |