| Tittel: | Innsatsfordelingsforordningen : Om gjennomføring i norsk rett og privates søksmålsadgang | | Ansvar: | Vilde Myrseth | | Forfatter: | Myrseth, Vilde  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Rettsinfo | | Utgitt: | Oslo : Stortinget, 2021 | | Omfang: | 43 sider | | ISBN/ISSN: | 978-82-8196-170-8 / 1890-2537 | | Serie: | Perspektiv ; 2/2021 | | Stikkord: | C-197/18 (Burgenland Association) / C-535/18 / C-664/15 (Protect) / Direktiv (EU) 2018/842 - Innsatsfordelingsforordningen / E-5/11 / EØS-avtalen Artikkel 7 / HR-2021-417-P (Acer) / Tvisteloven (2005) § 1-3 / Århus-konvensjonen (1998) | | Note: | Artikkelen er basert på min masteravhandling som ble levert ved Universitetet i Oslo 1. juni 2021.
2021. | | Innhold: | Fra forordet:
Denne artikkelens tema er innsatsfordelingsforordningen. Jeg vurderer om Norge har brutt sine forpliktelser etter EØS-avtalen når man har unnlatt å gjennomføre forordningen i lovs form.
Mine funn tilsier at dette spørsmålet kan besvares bekreftende. Dette innebærer at Norge risikerer å bli saksøkt av ESA. I tillegg vurderes det hvilken mulighet private har til å saksøke norske myndigheter for brudd på forordningens innhold. Dette er vanskelig å svare sikkert på, men jeg vil hevde at særlig Århuskonvensjonen og HR-2021-417-P (Acer) tyder på at det vil være mulig å saksøke staten for brudd på innsatsfordelingsforordningen.
Sammendrag
Innsatsfordelingsforordningen ble innlemmet i EØS-avtalens protokoll 31 gjennom EØSkomitébeslutning nr. 269/2019 av 25. oktober 2019. Forordningen forplikter Norge overfor EU til å kutte sine CO2-utslipp med 40 % innen år 2030. Dette gjør innsatsfordelingsforordningen til et av de viktigste rettslige virkemidlene i europeisk sammenheng for å bekjempe global oppvarming.
Forordningen er inntatt i EØS-avtalen, men er ikke vedtatt som norsk rett i form av lov eller forskrift. Forordningen er antatt å ikke regulere individuelle rettigheter og plikter. Dette reiser spørsmål om hvilken betydning individuelle rettigheter har for forpliktelsen til å gjøre EØSforordninger til norsk lov. Dette beror på en tolkning av EØS-avtalen art. 7 bokstav a. En tolkning av bestemmelsen viser at individuelle rettigheter er uten betydning for Norges forpliktelse til å gjennomføre EØS-forordninger. Etter min vurdering betyr dette at Norge per dags dato befinner seg i traktatbrudd ved at de ikke har gjennomført innsatsfordelingsforordningen i norsk lovverk. Tematikken er interessant av flere årsaker. For det første må det antas at Norge ønsker å unngå traktatbrudd og intenderer å etterleve sine folkerettslige forpliktelser og slik unngå å bruke ressurser på søksmål i EFTA-domstolen. For
det andre har problemstillingen overføringsverdi når andre EØS-rettsakter skal gjennomføres i norsk rett, og for å avdekke eventuell tidligere EØS-stridig praksis. I lys av meldingen om The European Green Deal er det nærliggende at det kan komme forordninger med lignende karakter som innsatsfordelingsforordningen som EU vil ha med EFTA-landene på.
Fravær av individuelle rettigheter i innsatsfordelingsforordningen byr også på en annenutfordring. Regjeringen har tidligere anført overfor EFTA-domstolen at forordninger uten individuelle rettigheter ikke kan påberopes av private for nasjonale domstoler. Dette impliserer at det ikke er mulig å håndheve innsatsfordelingsforordningen for nasjonale domstoler. Dette vil svekke muligheten for å føre kontroll med etterlevelse av forordningen. De siste årene har imidlertid EU-retten stadig utvidet privates adgang til å føre kontroll med EU-miljørett som
ikke regulerer individuelle rettigheter av hensyn til en effektiv miljølovgivning. Dette
innebærer at det oppstår spørsmål om EU-rettens overføringsverdi til EØS-retten, og i hvilken grad det følger av EØS-retten at private kan kreve adgang til nasjonale domstoler for å kreve dom for brudd på innsatsfordelingsforordningen. Dessverre gir ikke rettsbildet et entydig svar på dette ennå, og det er mye mulig at spørsmålet forblir ubesvart frem til EFTA-domstolen tar stilling til det. Det er likevel viktig å belyse i hvilken grad private aktører og interesseorganisasjoner skal eller bør være en del av det nasjonale håndhevelsesarsenalet for å føre kontroll med miljøforpliktelser.
Fravær av individuelle rettigheter i innsatsfordelingsforordningen byr også på en annen utfordring. Regjeringen har tidligere anført overfor EFTA-domstolen at forordninger uten
individuelle rettigheter ikke kan påberopes av private for nasjonale domstoler. Dette impliserer at det ikke er mulig å håndheve innsatsfordelingsforordningen for nasjonale domstoler. Dette
vil svekke muligheten for å føre kontroll med etterlevelse av forordningen. De siste årene har imidlertid EU-retten stadig utvidet privates adgang til å føre kontroll med EU-miljørett som
ikke regulerer individuelle rettigheter av hensyn til en effektiv miljølovgivning. Dette innebærer at det oppstår spørsmål om EU-rettens overføringsverdi til EØS-retten, og i hvilken
grad det følger av EØS-retten at private kan kreve adgang til nasjonale domstoler for å kreve dom for brudd på innsatsfordelingsforordningen. Dessverre gir ikke rettsbildet et entydig svar
på dette ennå, og det er mye mulig at spørsmålet forblir ubesvart frem til EFTA-domstolen tar stilling til det. Det er likevel viktig å belyse i hvilken grad private aktører og
interesseorganisasjoner skal eller bør være en del av det nasjonale håndhevelsesarsenalet for å føre kontroll med miljøforpliktelser. |
|
|