| Tittel: | Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget : Særlig om regjeringens plikt til å gi Stortinget «nødvendige» opplysninger om EØS-rett ved fremleggelsen av lovsaker | | Ansvar: | Sandra Ulleland | | Forfatter: | Ulleland, Sandra  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Rettsinfo | | Utgitt: | Oslo : Stortinget, 2022 | | Omfang: | 65 sider | | ISBN/ISSN: | 978-82-8196-179-1 / 1890-2537 | | Serie: | Perspektiv ; 2/2022 | | Emneord: | EØS / Lovgivning / Opplysningsplikt / Regjeringen / Stortinget | | Stikkord: | C-104/86 / C-104/86 / C-167/73 / C-514/12 (Salzburger Landeskliniken) / C-8/74 (Dassonville) / E-14/15 (Hopship) / E-4/04 (Pedicel) / Grunnloven § 82 / HR-2005-1690-P (Finanger II) / HR-2021-1453-S (Nav-saken) / Rt-2005-1365 (Finanger II) | | Note: | Lastet ned med utgivers tilllatelse. | | Innhold: | Sammendrag
Artikkelen gjelder spørsmål om hvordan regjeringens plikt til å gi Stortinget «nødvendige» opplysninger om EØS-rett ved fremleggelse av lovproposisjoner, skal tolkes. Grunnlovsgiver har i Grunnloven § 82 første punktum inntatt en ordlyd som oppstiller en plikt for regjeringen til å gi Stortinget "alle nødvendige opplysninger", en plikt som etter sin ordlyd både er skjønnsmessig og vidtrekkende. Når forarbeidene leses samlet gir de støtte for at grunnlovsgiver mente at normens formål er å ivareta Stortingets behov for et forsvarlig beslutningsgrunnlag. I lys av det eksisterende rettskildebildet konkluderer artikkelen med at det avgjørende vurderingstemaet for hvilke opplysninger om EØS-rett regjeringen må gi Stortinget i lovsaker er hvilke opplysninger Stortinget har behov for – for å kunne ha et forsvarlig beslutningsgrunnlag ved behandlingen av den aktuelle lovsaken. Hva som er et forsvarlig beslutningsgrunnlag, er imidlertid også skjønnsmessig. Dette byr på enkelte utfordringer når normen skal anvendes i konkrete saker, og medfører at det juridisk sett antakelig vil være mulig å argumentere for flere ulike synspunkt i grensetilfeller.
Artikkelen utforsker videre hvordan plikten til å gi nødvendige opplysninger om EØS-rett skal anvendes ved å drøfte ulike typetilfeller. I typetilfelledrøftelsene har jeg blant annet kommet til at det er gode holdepunkter for at nødvendighetskravet innebærer at regjeringen må gi Stortinget opplysninger om faglige vurderinger av rettslig usikkerhet og risiko for traktatbruddssøksmål. Det har også vært argumentert for at nødvendighetskravet forutsetter at regjeringen gjør de utredningene av EØS-rettslige spørsmål som trengs for at Stortinget skal ha et forsvarlig beslutningsgrunnlag.
Som en del av prosjektet har jeg gjennomgått og vurdert et større utvalg lovproposisjoner fra lovårene 2019-2020 og 2020-2021 med sikte på å undersøke hva slags opplysninger de faktisk inneholder om EØS-rett. De empiriske undersøkelsene jeg har gjort, viser at det gis opplysninger om EØS-rettslige føringer i flere lovproposisjoner, enn det en kanskje kunne forvente ut ifra den manglende tradisjonen for å utrede EØS-rettslige problemstillinger som granskningsutvalget avdekket i NAV-skandalen. Kanskje er dette et tegn på at departementene har blitt bedre til å utrede og redegjøre for EØS-rettslige problemstillinger i lovproposisjoner.
På den annen side er det ikke bare åpenbare informasjonsmangler om innholdet i EØS-retten som kan være problematisk for Stortingets beslutningsgrunnlag. De empiriske undersøkelsene har også vist at det sjeldent opplyses om rettslig usikkerhet og tvil knyttet til de EØS-rettslige vurderingene departementet inntar i proposisjonene. Fraværet av denne typen nyanser, kan hindre en demokratisk og faglig fundert debatt i Stortinget om hvordan Norge skal forholde seg til etterlevelsen av EØS-avtalen og tilhørende rettsakter. Analysen av Grunnloven § 82 i det følgende vil stille spørsmål ved hvorvidt dette er rettslig holdbart.
Følgelig gir ikke analysene som her er gjort av hva slags opplysninger som er gitt om EØS-rett i lovproposisjoner de to siste årene, uten videre grunn til å anta at regjeringen alltid gir Stortinget «nødvendige» opplysninger om EØS-rett ved fremleggelsen av lovproposisjoner. Problemstillingene som drøftes i artikkelen viser også at uansett hvor lojalt regjeringen etterlever opplysningsplikten, så vil det alltid være viktig at både Stortinget, domstolene og andre rettsanvendere leser EØS-rettslige vurderinger i lovproposisjoner med et kritisk blikk. |
|
|