| Innhold: | Sammendrag
Det nordisk lovsamarbeidet ved begynnelsen av forrige århundre førte til at alle de fem nordiske landene etter hvert fikk den samme formuesordningen, hvor hver av ektefellene rådet over sitt under ekteskapet, mens nettoformuen ble delt likt ved opphør (felleseie, giftorätt). Innføringen av den nye formuesordningen skjedde ikke uten komplikasjoner, først og fremst fordi det var vanskelig å finne en god overgangsordning i de bestående ekteskapene. I Danmark, Sverige, Finland og på Island er hovedtrekkene i denne formuesordningen beholdt frem til i dag, men i Norge har det skjedd flere betydelige endringer. Først ved husmordommene på 1970-tallet, hvor indirekte bidrag ble anerkjent som sameiestiftende, og senere ved vedtakelsen av skjevdelingsregelen. Begge regelsett er utslag av en tanke om at ektefeller bør sitte igjen med verdier som avspeiler deres bidrag til formuesoppbyggingen. Denne «bidragsmodellen» ser vi også igjen i regler om tilståelse av vederlag i samboerforhold. Til sist i artikkelen drøftes enkelte sider ved anvendelsen av bidragsmodellen på delingsoppgjøret etter endt ekteskap og samboerskap.
Nøkkelord: nordisk lovsamarbeid, ekteskap, felleseie, rettsutvikling, formuesordning, skjevdeling, utvekslingsrettferdighet, bidragsmodell, berikelse,
vederlagskrav, delingsoppgjør, samboerskap |