| Innhold: | Avhandlinga undersøker korleis og kvifor seksuelle overgrep mot barn har gått frå å vere nærmast usynleg fram til 1800-talet, til i dag å bli rekna som eit alvorleg samfunnsproblem og eitt av dei mest alvorlege brotsverka i norsk strafferett. Ho ser både på utviklinga av det strafferettslege vernet, på korleis normative førestillingar har endra seg, og på kva rolle samfunnsendringar og nye samfunnsaktørar har spela. Fram til 1800-talet var synet på seksualitet fundamentalt annleis, og barn hadde lite rettsvern. Med kriminallova av 1842 vart seksuell omgang med barn under 15 år for første gong kriminalisert. På slutten av 1800-talet vart barns seksualitet og vern eit tema i offentleg debatt og rettspraksis, noko som fekk følgjer for lovverket av 1902. Utover 1900-talet førte demokratisering og kvinnerørsla til strengare straffer, særleg etter revisjonen i 1927, men desse førte også til utilsikta problem i rettspraksis. Etter krigen vart lovgivinga gradvis prega av ideane frå den seksuelle frigjeringsrørsla, og frå 1980-talet vart frivilligheit og samtykke dei sentrale prinsippa. Avhandlinga konkluderer med at utviklinga kan forklarast som eit samspel mellom rettslege endringar, normative førestillingar og breiare samfunnsmessige prosessar. |