| Innhold: | I artikkelen drøftes to spørsmål: for det første hvilken betydning hvitvaskingsloven har for bankers rett til å avslå å inngå kundeforhold og å si opp inngåtte kundeforhold etter finansavtalelovens bestemmelser, for det annet i hvilken grad det følger en plikt til avvisning og avvikling av kundeforhold etter hvitvaskingslovens bestemmelser. Et hovedfunn er at i jo større grad banker gis rett til å avslå å inngå kundeforhold og si opp inngåtte kundeforhold under henvisning til risiko for og mistanke om hvitvasking, desto mindre vil hvitvaskingslovens formål realiseres. Det er nettopp ved risiko for og mistanke om hvitvasking at Enheten for finansiell etterretning ved Økokrim (EFE) vil ha stort utbytte av at banker ikke avslutter forretningsforbindelsen, men fortsetter å overvåke kunden og rapportere mistanke om hvitvasking. Jo flere rapporter av høy kvalitet, desto mer vil myndighetene kunne reagere mot hvitvasking. Og hvis plikten til å avvise og avvikle kundeforhold etter hvitvaskingslovens bestemmelser tolkes for strengt, vil det medføre at kunder som ellers ville blitt tatt inn som kunder, overvåket av bankene og rapportert til Økokrim ved mistanke om hvitvasking, ikke blir det. Følgen er da også at hvitvaskingslovens formål blir skadelidende. Det er avgjørende for at hvitvaskingslovens formål skal realiseres, at formålet på korrekt måte tas i betraktning ved tolkingen av reglene i finansavtaleloven om bankers rett til å avvise kunder og si opp kundeforhold. Det samme gjelder ved tolkingen av bankers plikt til avvikling av kundeforhold etter hvitvaskingsloven. Analysen av rettsspørsmålene viser at de øvrige rettskildene i stor grad understøtter og implementerer lovens formål når de mange tekniske og detaljerte grensedragninger skal gjøres.
Nøkkelord: avslag, oppsigelse, avvisning, avvikling, kundeforhold, kundetiltak, midlenes opprinnelse |