| Tittel: | Beviskravet i vaksineskader etter Rt. 2015 s. 1246 |
| Ansvar: | Magne Strandberg |
| Forfatter: | Strandberg, Magne  |
| Materialtype: | Artikkel - elektronisk |
| Signatur: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett |
| Utgitt: | Oslo : Universitetsforlaget, 2016 |
| Omfang: | S. 7-29 |
| Serie: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett ; 1/2016 |
| Stikkord: | HR-2015-2265-A / Pasientskadeloven (2001) § 2 / Pasientskadeloven (2001) § 3 / Rt-2015-1246 / Smittevernloven (1994) § 8-2 |
| Innhold: | Staten har et rent objektivt ansvar for skader voldt av vaksiner, og det gjelder også en legalpresumsjon i skadelidtes favør, jf. smittevernloven § 8-2 og pasientskadeloven §§ 2 og 3. Hvis vaksinen hadde evne til å volde skaden, presumeres det at vaksinen var årsak til skaden med mindre et annet årsaksalternativ er mer sannsynlig. I Rt. 2015 s. 1246 forstod Høyesterett kravet om årsaksevne slik at det måtte være en «praktisk mulighet» for at vaksinen kunne forårsake sykdommen. Muligheten måtte underbygges med medisinsk forskning, men det krevdes ikke allment akseptert medisinsk forskning. Staten påberopte at skadelidte hadde sykdommen i subklinisk form før vaksinen ble satt, men Høyesterett kom til at det ikke var sannsynlighetsovervekt for dette og la til at en subklinisk tilstand ikke var nok til at en skade forelå. Dommen avklarer viktige spørsmål i vaksinesaker; deler av den er også relevant for andre saker. |
| Del av verk: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 1/2016 |