| Tittel: | Erstatning for utbedringskostnader – kritikk av HR-2017-515 og løsning inspirert av deliktsreglene | | Ansvar: | Erik Monsen | | Forfatter: | Monsen, Erik  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett | | Utgitt: | Oslo : Universitetsforlaget, 2017 | | Omfang: | S. 241-267 | | Serie: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett ; 3-4/2017 | | Stikkord: | HR-2017-515-A | | Innhold: | I HR-2017-515, som gjaldt kjøperes krav på erstatning for mangel ved en eiendom, etablerte Høyesteretts flertall (dissens 3-2) en misforholdsbegrensning for krav på erstatning for sannsynlige utbedringskostnader. Flertallet la til grunn at en kjøper ikke kan kreve erstattet utbedringskostnader, men må nøye seg med erstatning for mangelens verdireduserende effekt dersom kostnadene ved å utbedre klart overstiger mangelens betydning for eiendommens markedsverdi. Normen innebærer at kjøperne reelt sett ble tilkjent et prisavslag (i form av et erstatningskrav) samtidig som de ble nektet erstatning for oppfyllelsesinteressen. I artikkelen blir det gjort gjeldende at normens enten-eller-struktur (erstatning for enten fulle utbedringskostnader eller verdireduksjon) i for stor grad flytter fokus bort fra oppfyllelsesinteressen som gjenstand for erstatningen. En ytterligere kritikk er at flertallet bygget sin avgjørelse på et for snevert rettskildetilfang. Etter forfatterens mening burde Høyesterett ha tatt i betraktning delikterstatningsrettslige regler om erstatning for kostnader til gjenoppretting eller avbøtende tiltak, og i lys av disse formulert en norm som bygger på oppfyllelsesinteressen som gjenstand for erstatning, samtidig som den nekter erstatning for urimelige kostnader. | | Del av verk: | Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett 3-4/2017 |
|
|