| Innhold: | Sammendrag
Nav-skandalen er gjerne omtalt som en systemsvikt i det norske rettssystemet. Per i dag har norske domstoler, med bistand fra EFTA-domstolen, avklart at flere av folketrygdens ytelser, slik som arbeidsavklaringspenger, sykepenger og pleiepenger, lovlig kan medbringes ut av Norge ved reise og opphold innenfor EØS-området. En rekke personer som har reist ut av Norge mens de mottok slike ytelser, har tidligere blitt dømt for trygdebedrageri, med anklage om at det har blitt begått et brudd på folketrygdlovens oppholdskrav. Straffesakene mot disse personene er nå gjenåpnet, og flere er frifunnet og har mottatt oppreisningserstatning fra staten for uriktig domfellelse. Imidlertid ser man at dagpengemottakere, det vil si dem som mottar arbeidsledighetsytelser, fremdeles kan straffes for å oppholde seg i andre EØS-stater. Denne gruppen er i all hovedsak avskåret fra å forlate Norge, og brudd på oppholdskravet kan resultere i straffeforfølgning og strenge straffereaksjoner. I denne artikkelen argumenteres det for at Høyesteretts domfellelse i HR-2023-301-A utgjør en krenkelse av legalitetsprinsippet, som er vernet etter Grunnloven § 96 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 7. Det anføres videre at oppholdskravet i folketrygdloven § 4-2 utgjør et uforholdsmessig inngrep i bevegelsesfriheten som er beskyttet etter EØS-avtalens hoveddel og tilleggsprotokoll 4 artikkel 2 til Den europeiske menneskerettskonvensjon.
Nøkkelord: EU- og EØS-rett, retten til bevegelsesfrihet, forholdsmessighet |