| Innhold: | Artikkelen omhandler tema som har foranlediget sterk uenighet de siste 15 år; paradoksalt nok fordi løsningene angivelig er så opplagte, noe som ikke kan være riktig. Spørsmålet er om straff for brudd på opplysningsplikten etter skatteforvaltningsloven og strl. § 378 – vurdert på gjerningstidspunktet, bare kan idømmes hvis endelig utfall i skattesaken medfører skattemessige fordeler («har ført til»), eller om det er tilstrekkelig at det foreligger en mulighet for dette («kan føre til»). Dersom følge-kravet medfører at endelig utfall i skattesaken blir et avgjørende straffbarhetsvilkår, som ikke kan avklares før skattesaken er endelig avgjort, er konsekvensene meget store. I så fall kan de subjektive og objektive straffbarhetsvilkår – herunder den straffbare handlingen – i vanskelige tilfeller ofte først avklares lenge etter gjerningstidspunktet. Er skatteretten komplisert med flere mulige utfall, bortfaller i realiteten formålet med opplysningsplikten, der den kreves mest. Artikkelen kommenterer de sentrale rettskildene, samt artikler og rapporter som har gitt innspill til debatt. |