| Innhold: | Sammendrag
Artikkelen undersøker om folketrygdlovens vilkår om minst fem års sammenhengende medlemskap for rett til ytelser er forenlig med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet. Det fremheves at et krav om kontinuerlig trygdedekning særlig rammer statsborgere fra land med arbeidsbaserte ordninger, der medlemskap avhenger av yrkesaktivitet og avbrudd lettere oppstår. Forfatteren argumenterer for at avslag på dette grunnlaget strider mot sammenleggingsprinsippet i trygdeforordningen, som forplikter norske myndigheter til å sidestille trygdetid i andre EØS-stater med medlemskap i folketrygden. Videre legges det til grunn at folketrygdlovens regler om sammenhengende medlemskap innebærer indirekte forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet og utgjør en restriksjon på retten til fri bevegelighet som verken er egnet eller nødvendig for å ivareta folketrygdens økonomiske balanse eller integreringshensyn. Konklusjonen er at kravet om kontinuerlig trygdedekning må settes til side overfor personer med samlet trygdetid på mer enn fem år innenfor EØS.
Nøkkelord: fri bevegelighet, sammenleggingsprinsippet, trygdeforordningen |