| Innhold: | Emne og problemstilling
Rettigheter i fast eiendom innehar en sentral posisjon i fysiske og juridiske perso
ners rettighetskatalog. Hva disse rettighetene innebærer vil variere ut fra filosofi
ske og rettslige synspunkter. Særlig utviklet idéen om eiendomsretten seg i og etter
opplysningstiden, og påvirket en rekke av konstitusjonene som ble vedtatt – blant
annet i Frankrike, USA og Norge.
Som en del av rettighetene følger regler om vern, som kan ha forskjellig utfor
ming. For norsk rett følger eiendomsvernet på konstitusjonelt nivå hovedsakelig
av ekspropriasjonsvernet i Grunnloven § 105.1 I tillegg kan tilbakevirkningsforbu
det i Grunnloven § 97 og legalitetsprinsippet i Grunnloven § 113 være relevante.
Regler om erstatningsvern er også gitt i formell lov, for eksempel i naturmangfold
loven § 50 og plan- og bygningsloven § 15-3.
Grunnloven § 105 er utformet som en erstatningsbestemmelse, der vilkårene for
erstatning er at noen må «avgi» sin «rørlige eller urørlige eiendom». De eiendoms
inngrepene som oppfyller «avgi»-vilkåret vil utløse krav om «full erstatning». Den
klare hovedregelen for de eiendomsinngrepene som ikke oppfyller «avgi»-vilkåret
er at rettighetshaver ikke har krav på erstatning etter Grunnloven § 105. Tradi
sjonelt har grensedragningen gått mellom «ekspropriasjoner» og «rådighetsinn
skrenkninger».2 Førstnevnte utløser retten til full erstatning direkte etter bestem
melsen, mens sistnevnte utløser som klar hovedregel ikke rett til erstatning med
mindre de strenge vilkårene ved læren om analogisk anvendelse av bestemmelsen
er oppfylt.
Den sentrale forskjellen mellom ekspropriasjoner og rådighetsinnskrenkninger
er at ekspropriasjoner innebærer en «overføring av rådighet», mens rådighetsinn
skrenkninger innebærer at rådigheten kun «i større eller mindre grad fryses fast».3
I utgangspunktet er dette en enkel regel, men problemene oppstår når den skal
anvendes på eiendomsinngrep som har elementer fra begge disse to kategoriene i
seg. |