| Tittel: | Privat regulering av bærekraft i havbruksnæringen : Global selvforvaltning for globale markeder | | Ansvar: | Nora Eikenæs | | Forfatter: | Eikenæs, Nora  | | Materialtype: | Bok | | Utgitt: | Oslo : Sjørettsfondet, Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo, 2021 | | Omfang: | 171 sider | | Serie: | Marius ; 544 | | Emneord: | Fiskeoppdrett / Havrett / Miljøvern | | Stikkord: | HR-2001-509 / HR-2014-1873-A (Fjord1) / Rt-1948-329 / Rt-1969-126 (Grete Solheim) / Rt-2002-1155 / Rt-2014-866 (Fjord1) | | Note: | Opprinnelig levert som avhandling ved UiO 2020.
Kan kjøpes hos bokbyen.no
| | Innhold: | Tema for denne avhandlingen er privat regulering av bærekraft i havbruksnæringen i form av sertifiseringsordninger og bransjeinitiativ.
Felles for dem som skal undersøkes er at de fastsetter ulike virkemidler for å oppnå en bærekraftig havbruksnæring. Bærekraft er for tiden det samlende målet for verdens utvikling, slik det er formulert av FN i bærekraftsmålene. Tradisjonelt er bærekraftsbegrepet tredelt; det omfatter sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Totalen av disse tre forstås som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». Bærekraftsmålene utgjør nå et felles referansepunkt for bærekraftsbegrepet som har fått svært stort gjennomslag.
Havbruksnæringen har en rekke bærekraftsutfordringer. Miljømessige bærekraftsutfordringer er særlig lakselus, fiskesykdommer, fiskedød, rømming, påvirkning av biologisk mangfold og utfordringer knyttet til å benytte fôr med lavt karbonfotavtrykk. I tillegg kommer andre samfunnsmessige bærekraftsutfordringer som ansvarlige arbeidsvilkår i leverandørkjedene og hensyn til lokalbefolkning og lokalmiljø. Private reguleringer av bærekraft i havbruksnæringen er aktuelle og omfanget av dem er økende. Dette skyldes i stor grad at bærekraftsutfordringer skaper problemer for næringens omdømme, lønnsomhet og ikke minst miljøet. På den annen side har verden behov for økt produksjon av bærekraftig protein. Nasjonal myndighetsregulering av krav til oppdrettsselskapene synes ikke å kunne løse disse utfordringene. Majoriteten av norsk oppdrettslaks eksporteres. Markedene for oppdrettslaks er dermed internasjonale og ulike land har både ulike reguleringer og til dels svake håndhevingsmekanismer. Bransjens og andre interesseorganisasjoners respons på disse utfordringene er privat regulering av bærekraft.
Formålet med avhandlingen er å gi en oversikt over og analyse av et komplisert system av private reguleringer og organisasjoner som hevder å jobbe mot det samme målet: Å gjøre produksjonen av oppdrettslaks mer bærekraftig. Dette vil jeg gjøre ved å beskrive og analysere de ulike strukturelle trekkene i systemene reguleringene inngår i, hva som reguleres og hvilke håndhevingsmekanismer som benyttes. Et bakenforliggende spørsmål er om dette virker – bidrar det til en mer bærekraftig matproduksjon globalt?
Private reguleringer er private aktørers juridiske verktøy for å styre selskapers adferd mot et bestemt mål. Dette er til forskjell fra myndighetsreguleringer. Slike private reguleringer kalles også «selvregulering» eller «self governance». Private reguleringer er likevel ikke entydige – de har ulik karakter. Derfor skal de behandles på ulike nivå og langs forskjellige linjer. Bransjeinitiativ er i denne sammenheng grupper av selskaper som går sammen for å jobbe for en mer bærekraftig næring. Det kan være alt fra en liten gruppe av selskaper som samarbeider om å finne løsninger på et uformelt plan, til store nettverk av selskaper som utvikler omfattende reguleringer. En sertifiseringsordning er et instrument som gir en formell godkjenning i henhold til en standard. Tradisjonelt skilles det mellom sertifisering av organisasjoner, systemer og produkter. For oppdrettslaks er det mer komplekst – sertifiseringen er først og fremst av et produkt; fisken, og da også produksjonsanlegget – oppdrettsanlegget. Systemet for sertifisering kan også være gjenstand for sertifisering. Godkjenningen gis av organisasjoner som oppdrettsselskapene har kontrakter med.
Bransjeinitiativ og sertifiseringsordninger skiller seg fra hverandre ved bruk av ulike mekanismer, både gjennom ulik organisasjonsstruktur,forpliktelsesform, reguleringsform og reguleringsmåte. Fellestrekk er likevel at begge utgjør en type privat regulering, og et felles formål om økt bærekraft i havbruksnæringen. Det er svært ressurskrevende for aktørene å delta i bransjeinitiativer og sertifisere anleggene sine.
For det første koster det å prioritere bærekraft internt og jobbe for å oppnå «beste praksis» i selskapet. Den billigste løsningen er ofte ikke den mest bærekraftige. For det andre kreves åpenhet og rapportering – med andre ord administrasjon – som også krever ressurser. For det tredje må selskapene betale for å få sertifisert anleggene sine eller for å finansiere bransjeinitiativene de deltar i. At det er ressurskrevende å delta i og gjennomføre private reguleringer medfører at det kun er et fåtall av oppdrettsselskapene som gjør det. Da er det desto mer interessant hvorfor de bruker så store ressurser på disse private ordningene. Svaret her er sammensatt, men dreier seg både om økt markedstilgang, økt lønnsomhet når færre fisk må slaktes på grunn av dårlige miljøforhold og bedre finansieringsvilkår.
Bransjeinitiativene og sertifiseringsordningene er i utgangspunktet uavhengige av hverandre. Likevel ser vi at de virker sammen. Dette gjør det interessant å se dem i sammenheng. Samvirke skjer for det første ved at reguleringene på et overordnet plan har felles materielt innhold: Det er de samme elementene som går igjen ved reguleringen av bærekraft. For det andre har reguleringene et felles mål: En mer bærekraftig produksjon av oppdrettslaks. For det tredje er det vekselvirkninger mellom de ulike ordningene. Dette skjer for eksempel ved at deltakerne i et bransjeinitiativ forplikter seg til oppnåelse av sertifisering på deltakernes anlegg i henhold til en sertifiseringsordning eller ved at de forplikter seg til å støtte utvikling av andre private reguleringer og beste praksis. For det fjerde virker bransjeinitiativene og sertifiseringsordningene sammen ved at deltakerne ofte er de samme i bransjeinitiativene som de som er sertifiserte. Både bransjeinitiativene og sertifiseringsordningene er utslag av privatautonomien. De juridiske mekanismene som benyttes har grunnlag i kontraktsfriheten. Utover dette er mekanismene av svært ulik karakter.
Bransjeinitiativene har preg av å være sammenslutninger og består av juridiske personer, oppdrettsselskapene, som går sammen for å jobbe mot et felles mål. Grunnlaget for sammenslutningsfriheten er kontraktsfriheten. Som i andre kontraktsforhold står sammenslutningene fritt til å vedta reguleringene de ønsker, innenfor yttergrensene for kontraktsfriheten. Det varige ved sammenslutningene gjør det fornuftig å anse disse som en særskilt kontraktstype.
Sammenslutningene styres av sammenslutningenes interne reguleringer. Disse reguleringene kan være av både prosessuell og materiell art. Prosessene for avgjørelser innad i sammenslutningene styres typisk av vedtekter. Sammenslutningens arbeid utad for deres felles mål styres av retningslinjer, prinsipper, mål, fokusområder eller erklæringer av mer materiell art. Sertifiseringsordningene benytter kontrakter for å regulere sertifisering av fisken, anlegget, ledd i leverandørkjeden eller sertifiseringsstandardene. Systemene er ganske komplekse og krever en noe mer grundig forklaring.
En sertifiseringsordning eies ofte av en sertifiseringsorganisasjon – typisk en stiftelse. Organisasjonen tilbyr en tjeneste til oppdrettsselskapene – sertifisering av produktet de selger (fisken) i henhold til en sertifiseringsstandard. Relasjonen mellom sertifiseringsorganisasjonen (realdebitor) og oppdrettsselskapet (realkreditor) baseres på en kontrakt. Selve sertifiseringen gjennomføres vanligvis av et eksternt selskap, kalt akkrediteringsorgan, på oppdrag fra en akkrediteringsorganisasjon. Akkrediteringsorganet utfører både en tjeneste for sertifiseringsordningen og for den som søker om sertifisering. Begge disse relasjonene baseres på kontrakt. Dersom akkrediteringsorganet godkjenner fisken, anlegget osv. i henhold til vilkårene i sertifiseringsstandarden, mottar den som søker om sertifisering et sertifikat. Retten til å utgi sertifikatet tildeles akkrediteringsorganet fra akkrediteringsorganisasjonen som igjen tildeles denne retten fra sertifiseringsorganisasjonen.
Sertifiseringsordningene kan derfor anses som komplekse firepartskontrakter. I kontraktene er det tatt inn henvisninger til sertifiseringsstandarden. Dette omfatter både prosessuelle reguleringer (dokumentasjonskrav) og materielle reguleringer (driftskrav) knyttet til det som sertifiseres. På grunnlag av kontraktsfriheten står sertifiseringsordningene fritt til å innta de reguleringene de ønsker. Denne friheten er bare begrenset av avtalefrihetens yttergrenser, på samme måte som for bransjeinitiativene. |
|
|