| Tittel: | Prinsippet om EØS-konform tolkning og implikasjoner for norsk rettskildelære | | Ansvar: | Andreas Runde | | Forfatter: | Runde, Andreas  | | Materialtype: | Bok | | Utgitt: | Oslo : Sjørettsfondet, Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo, 2022 | | Omfang: | 138 sider | | ISBN/ISSN: | 0332-7868 | | Serie: | Marius ; 566 | | Emneord: | EØS / Fiskeoppdrett / Fiskerinæring / Rettskildelære / Tolkning | | Stikkord: | EØS-avtalen Artikkel 3 / EØS-avtalen Artikkel 7 / HR-2000-49-B (Finanger I) / Rt-2000-1811 (Finanger I) | | Note: | Forsidefoto: UiO/NIFS.
Mariusheftene kan kjøpes via bokbyen.no
Opprinnelig levert som avhanling / masteroppgave ved Universitetet i Oslo 2022.
| | Innhold: | Forfatterens sammendrag:
Gjennomføringen av det regelverket som EØS-avtalen fører med seg, byr på utfordringer, og fra tid til annen oppstår det uoverensstemmelser mellom EØS-avtalen og de lover og forskrifter som gjelder i Norge. For å sikre EØS-retten gjennomslag i slike situasjoner pålegger EØS-avtalen norske domstoler å tolke norsk rett EØS-konformt. Dette kalles prinsippet om EØS-konform tolkning og er temaet for denne avhandlingen. Prinsippet om EØS-konform tolkning er ikke nevnt i EØS-avtalen, men er utviklet av EFTA-domstolen på grunnlag av blant annet lojalitetsplikten i EØS-avtalens artikkel 3 og gjennomføringsforpliktelsene i artikkel 7. Høyesterett ga sin tilslutning til prinsippet i Rt. 2000 s. 1811 Finanger I, men slo samtidig fast at det ikke var holdepunkter for at dette prinsippet gikk lenger enn det norske presumsjonsprinsippet, som i likhet med det EØS-rettslige prinsippet krever at norsk rett tolkes i overensstemmelse med EØS-retten. I den konkrete vurderingen forholdt Høyesterett seg derfor bare til presumsjonsprinsippet. Finanger I har ikke blitt fraveket på dette punkt, men synes tvert imot å tjene som et prejudikat for at prinsippet om EØS-konform tolkning ikke har praktisk betydning for norsk rettskildelære. Fredriksens gjennomgang av norske domstolers bruk av EØS-rett i perioden 1994–2011 viste at det knapt fantes en eneste henvisning til prinsippet om EØS-konform tolkning i norske domstoler, bortsett fra altså Finanger I. Dette synes ikke å ha endret seg. Norske domstoler tolker stort sett EØS-konformt uten å angi hvilke rettskildeprinsipper de bygger på, og i den grad rettskildeprinsippene nevnes, er det presumsjonsprinsippet det vises til. I denne avhandlingen tas Høyesteretts standpunkt i Finanger I opp til ny vurdering. Rettskildebildet har endret seg siden dommen ble avsagt. Vi har fått ny praksis fra EU- og EFTA-domstolen om prinsippene om EU/EØS-konform tolkning, og fra Høyesterett om presumsjonsprinsippet. Denne praksisen gir ikke bare grunn til å vurdere rekkevidden av prinsippet om EØS-konform tolkning på ny, men også for en ny vurdering av et «klassisk» spørsmål som EU-rettsteoretikere har stilt seg helt siden prinsippet først ble introdusert: er det nasjonal rett eller EU-retten som avgjør hvor langt nasjonale domstoler kan og må gå i å tolke EU-konformt? Dette kan også formuleres som et spørsmål om tolkningsprinsippet kan «gå lenger» enn nasjonale rettskildeprinsipper eller ikke, slik Høyesterett formulerte det i Finanger I, altså om tolkningsprinsippet i visse tilfeller kan kreve tolkningsresultater som nasjonal rettskildelære ikke kan begrunne. Det er bare dersom prinsippet om EU-konform tolkning (og i forlengelsen av dette, EØS-konform tolkning) kan «gå lenger» enn det nasjonale rettskildeprinsipper tillater, at det blir praktisk interessant å sammenlikne rekkevidden av prinsippet med det norske presumsjonsprinsippet. Formålet med avhandlingen er på denne bakgrunn å undersøke om prinsippet om EØS-konform tolkning gir noe bidrag til løsningen av konflikter mellom norsk rett og EØS-rett utover det tradisjonell norsk rettskildelære allerede gir. |
|
|