| Innhold: | Samandrag
I ei ny doktoravhandling har cand.jur. Bård Sverre Tuseth tatt opp i kor stor grad den norske grunnlova i 1814 innførte eit brot med trykkefridomslovgivinga frå einevaldstida. Han meiner at nesten heile den eldre trykkefridomslovgivinga, medrekna forboda som bestemte kva som var tillate å skrive offentleg, fortsette å gjelde som norsk lov fram til 1842, og at Grunnlova § 100 dermed ikkje braut avgjerande med det eldre rettsregimet. Denne artikkelen søker å vise at Tuseths argumentasjon for dette ikkje er haldbar, fordi den kviler på ei ulykkeleg feillesing av kjeldene, først av to sentrale artiklar i Det Norske Nationalblad i desember 1815 av Christian Magnus Falsen og Jonas Anton Hielm, dernest av rettsmaterialet frå perioden 1814–1842, tidspunktet da landet etter 28 år endeleg fekk si eiga straffelov.
English summary
In a new Ph.D. thesis, cand.jur. Bård Sverre Tuseth tries to answer the question: To what extent did the Norwegian constitution of 1814 represent a break with the legislation on the freedom of the press from the time of the absolute monarchy? He believes almost all of the older legislation on press freedom, including the prohibitions that determined what was allowed to be written in public, continued to apply as Norwegian law until 1842. Therefore § 100 in the new constitution did not break decisively with the older legal regime. This article seeks to show Tuseth’s argument for this is not tenable, as it rests on an unfortunate misreading of the sources: firstly, two central articles in Det Norske Nationalblad in December 1815, written by Christian Magnus Falsen and Jonas Anton Hielm; and secondly, legal material from the period 1814–1842, at which point the country, after 28 years, finally enacted its own penal code.
Nøkkelord: Grunnlova, trykkefridom, lovmotstrid straffelova av 1842 |