| Innhold: | Sammendrag
Den internasjonale debatten om aktiv dødshjelp har nylig tatt en uventet vending. I 2007 hevdet Penny Lewis at det var lite sannsynlig med en «legalization of assisted suicide or euthanasia using challenges based on constitutionally entrenched rights in any major common law or European jurisdiction». Hun skulle vise seg å ta feil. Særlig en dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2011 synes å ha medført et paradigmeskifte som utløste en bølge av rettslige reformer i Europa og andre deler av verden. Avgjørelser fra den canadiske, italienske, østerrikske og tyske forfatningsdomstolen, samt lovgivningsreformer i Spania, Portugal, Østerrike, Australia og New Zealand, er fremtredende eksempler på at domstoler og lovgivere bruker en rettighetsbasert argumentasjon for å avkriminalisere medvirkning til selvvalgt livsavslutning under visse strengt reglementerte omstendigheter. Til tross for disse internasjonale utviklingene avviste flertallet i helse- og omsorgskomiteen, med støtte fra nesten alle politiske partier, å vurdere en endring av gjeldende norsk rett. Komiteens flertall ville holde fast på en regel i den nye straffeloven fra 2005 som har blitt videreført fra straffeloven 1902. Denne regelen bygger på forestillingen om at livet er et uavhendelig gode. En gjennomgang av norske rettskilder tyder på at denne verdien anses som absolutt. Det kan spørres om det å nekte mennesker retten til å disponere over livets slutt er i samsvar EMDs krav om en legislativ proporsjonalitetsvurdering. Forutsatt at livet er et uavhendelig gode, er det rom for en avveiing mellom privatautonomi og statens plikt å verne livet? Artikkelen gir en oversikt over gjeldende rett i Norge, dens historiske og verdimessige grunnlag og bruken av det normative rammeverket i praksis. Basert på rettsdogmatiske vurderinger, en analyse av EMDs rettspraksis og utvikling i andre rettsordener diskuteres avslutningsvis behovet for en vitenskaps- og kunnskapsbasert utredning av medvirkning til selvvalgt livsavslutning.
Nøkkelord: aktiv dødshjelp, medvirkning til selvvalgt livsavslutning, straffeloven 2005 § 277 andre og tredje ledd, EMK art. 8, disposisjonsrett over livet, livet som et uavhendelig gode
Abstract
The international debate on the legitimacy of assisted dying has recently taken a new turn. In 2007, Penny Lewis argued that this was unlikely to anticipate «legalization of assisted suicide or euthanasia using challenges based on constitutionally entrenched rights in any major common law or European jurisdiction». She was wrong. It seems a judgement by the European Court on Human Rights (ECtHR) in 2011 paved the way for a major paradigm shift that triggered a wave of legislative and judicial reforms across Europe and beyond. In its case-law the court demands national legislators to proportionally balance the obligation to protect life and the individual’s right to private autonomy, but also at the same time granting the member states a wide margin of appreciation on how to balance these values. Judgements by the Canadian, Italian, Austrian and German Constitutional Court as well as legislative reforms in Spain, Portugal, Austria, Australia and New Zealand are prominent – but by far not the only – examples of courts and legislators applying a right based argumentation to reassess access to assisted suicide under specific circumstances today. Norwegian law – on the other hand – is founded on the assumption that life is an indispensable good (uavhendelig gode) leaving no room for considerations of private autonomy. Still, despite the most recent international developments, a majority of the health committee in the Norwegian Parliament rejected even to assess the applicable law. The paper provides an overview of the applicable law in Norway, its value base and its application in practice. Based on legal dogmatic considerations, an analysis of recent ECtHR case law and discussions in other jurisdictions, the article calls for a critical and science-based assessment of Norwegian law.
Keywords: Assisted dying, assisted suicide, European Convention on Human Rights Art. 8, Private Autonomy, Right to a self-determined death, Norwegian Criminal Law Act § 277 (2) and (3) |