| Tittel: | Lagmannsretten avviser at EØS-retten gir selvstendig grunnlag for oppreisningserstatning | | Ansvar: | Emma Osnes Eliassen | | Forfatter: | Eliassen, Emma Osnes  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | EuroRett | | Utgitt: | Oslo : Lovdata, 2024 | | Omfang: | S. | | Serie: | EuroRett ; 18/2024 | | Emneord: | Erstatningsrett / Oppreisning | | Stikkord: | EØS-loven (1992) / Folketrygdloven (1997) § 11-3 / LB-2023-194244 / Menneskerettsloven (1999) / Skadeserstatningsloven (1969) § 3-5 / Straffeprosessloven (1981) § 447 | | Innhold: | Borgarting lagmannsrett avsa 29. oktober 2024 dom og kjennelse i LB-2023-194244. Saken gjelder blant annet krav om oppreisningserstatning for brudd EØS-avtalen.
Sakens bakgrunn
Saken omhandler partene A, B og C som alle fikk vedtak om stans i arbeidsavklaringspenger (AAP) og tilbakebetalingskrav, som følge av at de hadde oppholdt seg i et EØS-land på tidspunktet de mottok AAP.
I 2019 ble det kjent at NAV systematisk hadde feilpraktisert daværende folketrygdlov § 11-3 første ledd, slik at vedtakene bygget på uriktig rettsanvendelse når det gjaldt kravet om opphold i Norge som vilkår for å motta AAP. I NOU 2020: 9 Blindsonen kom et enstemmig utvalg til at praktiseringen om å utelukke AAP med begrunnelse om at mottakeren befant seg i en annen EØS-stat hadde vært i strid med trygdeforordningen (EF) nr. 883/2004. Praktiseringen hadde vært i strid med forordningen siden dens innlemmelse i EØS-avtalen 1. juni 2012. Utvalgets flertall fant også at praktiseringen var i strid med EØS-avtalens hoveddel. Både EFTA-domstolen og Høyesterett var enig med utvalgets flertall, jf. HR-2021-1453-S, og slo fast at praktiseringen av oppholdskravet hadde vært uriktig også før 1. juni 2012. | | Del av verk: | EuroRett 18/2024 |
|
|