| Tittel: | Temanummer: Naturregnskap i kommunal arealforvaltning : leder | | Ansvar: | David N. Barton og Marthe Indset | | Forfatter: | Barton, David N.  / Indset, Marthe | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Kart og plan | | Utgitt: | Oslo : Universitetsforlaget, 2025 | | Omfang: | S. 91-92 | | ISBN/ISSN: | 0447-3278 | | Serie: | Kart og plan ; 2/2025 | | Emneord: | Lederartikkel | | Note: | Open access CC BY 4.0 Attribution 4.0 International. | | Innhold: | Arealendringer utgjør en av de største truslene mot klimaet, våre økosystemer og naturmangfoldet (IPBES, 2018; NOU 2024: 2). I Norge har kommunene fra 2018 til og med 2022 bygget ned i gjennomsnitt to fotballbaner «særlig verdifull natur» hver eneste dag, gjennom sin arealplanlegging (Barton og Venter, dette nummeret). En kartlegging av gjeldende, kommunale arealplaner etter plan- og bygningsloven viser at norske kommuner har satt av til sammen 3 142 km2 til framtidig utbygging (Simensen mfl., 2023, s. 27). Det er et område nesten like stort som Hardangervidda, Norges største nasjonalpark. Tallene står i kontrast til Naturrisikoutvalgets budskap om å redusere nedbyggingen av naturen vesentlig (NOU 2024: 2, s. 66, 221–223) og til hovedintensjonen ved plan- og bygningsloven om å fremme bærekraftig utvikling.
En grunnleggende utfordring ved det norske plansystemet er at ansvaret for ulike planoppgaver er fordelt på et stort antall myndigheter. Norge har et av Europas mest desentraliserte plansystemer med 357 kommuner som den primære arealmyndigheten. En annen hovedutfordring er mangelen på samordningsredskaper egnet til å fange opp sumeffektene av den arealpolitikken som vedtas på tvers av kommune- og andre myndighetsgrenser. Slike redskaper er essensielle i et plansystem hvor ansvaret for ulike planoppgaver er fragmentert.
I dette temanummeret belyser vi hvordan naturregnskap kan bidra til å løse noen av disse utfordringene. Naturregnskap skal «gi systematisk og regelmessig oppdatert kunnskap om utbredelse av og tilstand for de ulike økosystemene, og om hvilke tjenester naturen gir oss» (Meld. St. 35 (2023–2024), s. 60–61). Den første artikkelen, «Utviklingen av naturregnskap i Norge» (Randen og Grimsrud), beskriver framveksten av naturregnskap internasjonalt og nasjonalt, et arbeid som er forankret i FNs internasjonale rammeverk SEEA EA (System of Environmental-Economic Accounting – Ecosystem Accounting). FNs SEEA EA består av fem kunnskapssystemer: arealregnskap, tilstandsregnskap, økosystemtjenester, monetær verdsetting og økosystemkapital. De bygger på hverandre og representerer trinnvis mer kumulativ kunnskap om verdiene av økosystemer. Artikkelen belyser også hvordan utviklingen av naturregnskap her hjemme foregår bredt og på mange nivåer. I dette temanummeret er vi særlig opptatt av hvordan det kan brukes i arealpolitikken på kommunalt nivå.
Det andre bidraget er «Samlet utbyggingsareal i Kommune-Norge: Historisk utvikling og framtidige scenarioer, 2000–2050» (Simensen mfl.). Forskningsartikkelen viser hvordan naturregnskapsmetoder, satellittdata og detaljerte befolkningstall kan brukestil å (1) dokumentere faktisk nedbygging per kommune for 2000–2022, og (2) utvikle enkle, men tydelige scenarioer for utbygging fram mot 2050. Slik får vi både et empirisk grunnlag for å se hvilke kommuner som «overforbruker» areal i forhold til befolkning, og et konseptuelt rammeverk med ni ulike utviklingsbaner for å vurdere hvordan arealnøytralitet og arealeffektivitet kan styres i framtiden.
Artikkelen «Samskapt styringsinnovasjon for arealnøytralitet i Nordre Follo» (Sandkjær Hanssen mfl.) dykker ned i den kommunale planprosessen i en mellomstor norsk kommune. Forfatterne analyserer hvordan samskapt kunnskapsproduksjon mellom forskere og kommunens planfaglige miljøer bidrar til å operasjonalisere juridisk bindende mål om arealnøytralitet og økologisk kompensasjon. Naturregnskap brukes som et sentralt verktøy i denne prosessen.
Sander mfl. har skrevet artikkelen «Hvor nyttig er naturregnskap i planlegging for Oslofjorden?». Her viser de at naturregnskapselementer er på vei inn i forvaltningen av Oslofjorden, men peker på store utfordringer med fragmentert kunnskapsgrunnlag, lite koordinering og manglende finansiering. Naturregnskapet vurderes som et avgjørende beslutningsstøtteverktøy, men med behov for tydelige nasjonale føringer og rettslig vern.
Forskningsartikkelen «Grønne tall i kommunal planlegging: Kan regnskap for arealbruk og naturtyper styrke naturhensyn?» (Indset og Tvedt) presenterer resultatene fra en spørreundersøkelse i norske kommuner om bruken av natur- og arealregnskapsmetoder i arealplanleggingen. Forfatterne finner at mer «instrumentell» bruk av naturregnskapselementer har en statistisk signifikant effekt på kommunenes arbeid med å sikre naturhensyn i planleggingen. Artikkelen «Kunnskapsstøtte for naturansvarlig lokal arealpolitikk: Fylkeskommunens veilederrolle» (Sandkjær Hanssen, Ruud) analyserer hvordan to fylkeskommuner bruker areal- og naturregnskap i sin veilederrolle overfor kommunene.
De seks artiklene utfyller hverandre ved å vise hvordan naturregnskap kan fungere som redskap i ulike sammenhenger: fra konkret arealplanlegging i en kommune, via helhetlig kystsoneforvaltning, til nasjonale og internasjonale rammeverk. En sjette og siste artikkel i temanummeret dokumenterer også det store potensialet naturregnskap kan ha som opplysnings- og medvirkningsverktøy i befolkningen. I «Norge i rødt, hvitt og grått» (Barton og Venter) drøftes et unikt samarbeid mellom forskere og journalister som involverte publikum i verifiseringen av data, og ga et nasjonalt bilde av «bit for bit»-nedbyggingen av naturen. Selv et forholdsvis enkelt naturregnskap som viste nedbygging, fungerte som en kraftig katalysator for økt bevissthet og endringsvilje. | | Del av verk: | Kart og plan 2/2025 |
|
|