| Tittel: | Foreldelse av oppreisningskrav for myndighetenes brudd på EMK | | Ansvar: | Ole-Gunnar Nordhus | | Forfatter: | Nordhus, Ole-Gunnar  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Tidsskrift for rettsvitenskap | | Utgitt: | Oslo : Universitetsforlaget, 2025 | | Omfang: | S. 455–493 | | Serie: | Tidsskrift for rettsvitenskap ; 4/2025 | | Emneord: | Foreldelse / Lovgivning / Oppreisning / Vitenskapelig publikasjon | | Stikkord: | EMK - Artikkel 13 - Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter / Foreldelsesloven (1979) § 9 | | Innhold: | Sammendrag
I artikkelen beskrives de grensene artikkel 13 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) angir for når krav om erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) kan foreldes, og det vurderes hvordan grensene kan og bør overholdes i norsk rett. Grensene etter EMK gjelder først og fremst spørsmålet om hvordan man skal beregne utgangspunktet for en foreldelsesfrist. Dersom man skal forstå hvilke krav artikkel 13 stiller til beregningen av nasjonale foreldelsesfrister, må bestemmelsen sees i sammenheng med både den «overnasjonale foreldelsesfristen» etter EMK artikkel 35 nr. 1 og retten til domstolstilgang etter artikkel 6. Disse gir uttrykk for minstekrav som må gjelde etter artikkel 13. Kravene innebærer at nasjonale foreldelsesfrister må beregnes basert på en bredere vurdering enn den foreldelsesloven (fl.) § 9 legger opp til. Man må ta hensyn til karakteren av myndighetenes konvensjonsbrudd, krenkelsens alvor og den konkrete skadelidtes forutsetninger for å kunne anlegge oppreisningssøksmål mot myndighetene. Derfor må norske domstoler i flere sammenhenger kunne gjøre unntak fra fristene i fl. § 9, på tilsvarende måte som i svensk og dansk rett. Den norske lovgiveren bør utvise varsomhet med å vedta en mer detaljert regulering av foreldelsesspørsmålet enn det som foreslås i lovutredningen gjennomført av professor Kjetil Mujezinović Larsen.
Nøkkelord: minstekrav, ny lovgivning
Abstract
The article examines the limits set by Article 13 of the European Convention on Human Rights (ECHR) regarding when claims for non-pecuniary damages may be subject to statutory limitation, and assesses how these limits can and should be respected under Norwegian law. The boundaries established by the ECHR primarily concern how the starting point for a limitation period should be calculated. To understand the requirements Article 13 imposes on the calculation of national limitation periods, the provision must be interpreted in conjunction with both the “supranational limitation period” under Article 35(1) of the ECHR and the right of access to court under Article 6. These provisions express minimum standards that must apply under Article 13. The requirements imply that national limitation periods must be calculated based on a broader assessment than that provided for in Section 9 of the Norwegian Limitation Act. This includes consideration of the nature of the state’s violation of the Convention, the severity of the infringement, and the individual victim’s ability to bring a claim for damages against the authorities. Consequently, Norwegian courts must, in several instances, be able to make exceptions to the time limits in Section 9, similar to practices in Swedish and Danish law. The Norwegian legislator should exercise caution in adopting a more detailed regulation of limitation issues than what is proposed in the legislative report prepared by Professor Kjetil Mujezinović Larsen.
Keywords: prescription, ECHR Article 13, compensation for non-pecuniary damage, minimum requirements, new legislation | | Del av verk: | Tidsskrift for rettsvitenskap 4/2025 |
|
|