| Innhold: | Sammendrag
Både i og utenfor krisetilfeller vedtas flyforbud og ferdselsbegrensninger i norsk luftrom. Sanksjonene mot russiske personer i form av flyforbud i hele landet er et eksempel. Normalt treffes slike vedtak av luftfartsforvaltningen. I denne artikkelen analyseres forvaltningens handlingsrom til å vedta flyforbud og ferdselsbegrensninger for bemannet luftfart på grunnlag av luftfartsloven §§ 2-3, 9-1 og 9-1 a. Betydningen av Chicago-konvensjonen artikkel 9 blir særlig belyst. Forfatteren konkluderer med at forvaltningens praksis tidvis overskrider forskriftsfullmaktene. Praktiseringen av loven bør derfor legges om. Luftfartsloven §§ 2-3, 9-1 og 9-1 a bør etter forfatterens syn revideres, slik at det uttrykkelig framkommer at vedtak ikke kan treffes i strid med Chicago-konvensjonen artikkel 9.
Nøkkelord: ferdselsrett, ferdselsrestriksjoner, luftrom, luftfart, Chicago-konvensjonen
Abstract
Both in and outside of crises, flight bans and traffic restrictions are adopted in Norwegian airspace. The sanctions against Russian citizens and entities in the form of a prohibited area covering the entire Norwegian airspace is an example. Normally, such decisions are made by the aviation authority. In this article, the aviation authority’s leeway to adopt flight bans and traffic restrictions for manned aviation is analyzed on the basis of Sections 2-3, 9-1 and 9-1 a of the Aviation Act. The significance of the Chicago Convention Article 9 is particularly highlighted. The author concludes that the authority’s practice sometimes exceeds the regulatory powers. The practice of the law should therefore be changed. Sections 2-3, 9-1 and 9-1 a of the Aviation Act should, in the author’s view, be revised, so that it is expressly stated that decisions cannot be made in violation of Article 9 of the Chicago Convention.
Keywords: traffic rights, traffic restrictions, airspace, aviation, Chicago Convention |