| Tittel: | FNs barnekonvensjon inneholder ekstraterritorielle forpliktelser som må hensyntas ved utformingen av bistandsbudsjettet | | Ansvar: | Stian Bjørshol Smalø | | Forfatter: | Smalø, Stian Bjørshol  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Kritisk juss | | Utgitt: | Oslo : Universitetsforlaget, 2025 | | Omfang: | S. 44-58 | | Serie: | Kritisk juss ; 1/2025 | | Emneord: | Barns rettigheter / Bistand / Jurisdiksjon / Menneskerettigheter | | Stikkord: | Barnekonvensjonen (FN 1989) | | Innhold: | Sammendrag
Den norske utviklingsbistanden har økt de siste årene, likevel er en mindre andel øremerket barn og unge. Artikkelen undersøker om FNs barnekonvensjon pålegger Norge ekstraterritorielle forpliktelser i sin utviklingspolitikk, som materialiserer seg i bistandsbudsjettet. Artikkelen viser at FNs barnekonvensjon, tolket analogisk ut ifra ØSK-konvensjonen artikkel 2, pålegger Norge å sikre barn og unges rettigheter også utenfor sine egne grenser. Manglende vurdering av «barnets beste», åpenhet og eventuelt nedskaleringen av barn og unge i bistanden kan stride mot konvensjonen. Artikkelen tar til orde for økt resultatmåling, prosessuelle krav til vurderinger av «barnets beste» og samarbeid med mottakerlandene. Det trekkes frem at en policy-markør for barn og unge i bistandsregnskapet kan være nyttig for å beskytte barn mot nedskalering og sikre at forpliktelsene overholdes. Til slutt understrekes det at Norges forpliktelser som giverland er solidariske, men ikke samtidige. De er subsidiære og aktiveres når den lokale staten selv ikke oppfyller sine forpliktelser overfor egen befolkning. Omfanget av disse forpliktelsene er begrenset av Norges egne ressurser, ikke det faktiske behovet.
Nøkkelord: FNs barnekonvensjon, ekstraterritoriell virkning, budsjettprosesser, bistandsbudsjettet
Abstract
Norwegian development aid has increased in recent years, yet a smaller proportion is earmarked for children and young people. The article examines whether the UN Convention on the Rights of the Child imposes extraterritorial obligations upon Norway in its development policy, which materialize in the aid budget. The article shows that the UN Convention on the Rights of the Child, interpreted analogously based on Article 2 of the CRC Convention, obliges Norway to ensure the rights of children and young people also outside its own borders. Lack of assessment of the ”best interests of the child”, transparency and possible downscaling of children and young people in aid may contravene the convention. The article advocates for increased results measurement, procedural requirements for assessments of the ”best interests of the child” and cooperation with recipient countries. It is highlighted that a policy marker for children and young people in the aid accounts can be useful for protecting children against downscaling and ensuring that obligations are met. Finally, it is emphasized that Norway’s obligations as a donor country are solidarity, but not simultaneous. They are subsidiary and are activated when the local state itself does not fulfill its obligations towards its own population. The scope of these obligations is limited by Norway’s own resources, not the actual need.
Keywords: UN Convention on the Rights of the Child, extraterritorial effect, human rights, children’s rights, budget processes, aid budget, jurisdiction | | Del av verk: | Kritisk juss 1/2025 |
|
|