| Tittel: | Fremleggelse av bevis som inneholder forretningshemmeligheter: To saker fra EFTA-domstolen. Sak E-11/23 Låssenteret og sak E-14/24 Elmatica | | Ansvar: | Harald Irgens-Jensen | | Forfatter: | Irgens-Jensen, Harald  | | Materialtype: | Artikkel - elektronisk | | Signatur: | Nytt i privatretten | | Utgitt: | Oslo : Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 2025 | | Serie: | Nytt i privatretten ; 4/2025 | | Emneord: | Bevis / Forretningshemmeligheter | | Stikkord: | Direktiv (EU) 2016/943 - om beskyttelse av fortrolig knowhow og fortrolige forretningsopplysninger (forretningshemmeligheter) mot ulovlig tilegnelse, bruk og utlevering (Forretningshemmelighetsdirekt / Direktiv (EU) 2016/943 - Artikkel 9 - om beskyttelse av fortrolig knowhow og fortrolige forretningsopplysninger (forretningshemmeligheter) mot ulovlig tilegnelse, bruk og utlevering (Forretningshemme / E-11/23 / E-14/24 / Tvisteloven (2005) § 22-10 / Tvisteloven (2005) § 22-12 | | Innhold: | Når en part i en rettssak hevder at motparten besitter dokumenter som utgjør viktige bevis, og krever at motparten legger frem disse dokumentene, skjer det ikke sjelden at motparten motsetter seg begjæringen med den begrunnelse at dokumentene inneholder forretningshemmeligheter. I norsk rett reguleres dette av tvisteloven § 22-10 som lyder:
En part eller et vitne kan nekte å gi tilgang til bevis som ikke kan gjøres tilgjengelig uten å røpe en forretningshemmelighet. Retten kan likevel gi pålegg om at beviset skal gjøres tilgjengelig når den etter en avveining finner det påkrevd.
Dersom dokumenter med forretningshemmeligheter blir fremlagt, skjer det vanligvis for lukkede dører, og de involverte pålegges taushetsplikt etter tvl. § 22-12. Selv om dette gjøres, kan det likevel være temmelig risikabelt for en part å legge frem verdifulle forretningshemmeligheter for motparten, som ofte er partens verste konkurrent. Det er ikke alltid så lett å kontrollere at motparten respekterer rettens pålegg om taushetsplikt. Av denne grunn har norske domstoler av og til løst spørsmålet om bevisfremleggelse ved en mellomløsning, hvor parten pålegges å legge frem bevisene, for eksempel regnskapsdata, ikke for motparten, men bare for partenes advokater og/eller sakkyndige vitner, eller eventuelt bare for en nøytral tredjeperson, for eksempel en revisor, som så utarbeider en rapport for retten om hva dokumentene viser om de fakta som er omtvistet i saken. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2008 s. 1653 gir eksempel på en slik fremgangsmåte. En slik ordning fjerner risikoen for at en part vil misbruke de opplysninger hun får om konkurrenten under en rettssak. Men samtidig er det ikke uproblematisk i forhold til det grunnleggende krav til kontradiksjon. Det finner vi også i EØS-retten. | | Del av verk: | Nytt i privatretten 2025 |
|
|