| Innhold: | Sikkerhetsklarering er del av det defensive sikkerhetsarbeidet og har som hovedoppgave å sørge for at hemmeligheter av betydning for rikets sikkerhet ikke lekker ut. Virksomheten er nødvendig for å sikre at de som får tilgang til graderte opplysninger er til å stole på. Men denne virksomheten har også en rettssikkerhetsmessig side. Reglene for sikkerhetsklarering bygger på et kompromiss mellom hensynet til rettssikkerhet og de sikkerhetshensynene som sikkerhetsklareringen skal vareta. Utgangspunktet for avveiningen er at hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser eller andre spesifikke nasjonale interesser kan veie tyngre enn hensynet til den enkeltes rettssikkerhet i den enkelte saken. Vurderingen av om sikkerhetsklarering skal gis beror på et sikkerhetsfaglig skjønn som det er vanskelig for eksterne kontrollorganer å overprøve. Den største rettssikkerhetsutfordringen er den retten sikkerhetsmyndigheten har til å beskytte sine kilder. Dette kan se ut som et lite avvik fra det som ellers gjelder i forvaltningsretten. Konsekvensen er imidlertid at det er vanskelig for parten å etterprøve det faktiske grunnlaget som avgjørelsen om klarering bygger på. I den utstrekning kildevernet også gjelder overfor domstolene, så betyr det at domstolen også er avskåret fra å overprøve avgjørelsens faktiske grunnlag. Dette er et avvik fra det som ellers gjelder i norsk rett, og et problem sett fra EMKs krav til en effektiv prøving av om konvensjonens rettigheter er krenket.
Nøkkelord: domstolskontroll, forvaltningsrett, hemmelige tjenester, sikkerhetsklaring, vern av privatlivet |