| Innhold: | EØS-avtalens målsetting om like regler i EU og EØS (homogenitetsmålet) utfordres i situasjoner der EU- og EØS-reglene berører forholdet til tredjeland. Årsaken til det er at EØS-avtalen, i motsetning til EU-samarbeidet, ikke innebærer en koordinert tredjelandspolitikk. Det hindrer ikke i seg selv at EØS-avtalen inneholder regler som regulerer forholdet til tredjeland, eller at EØS-regler tolkes på en måte som får betydning for tredjelandsforhold. Homogenitetshensynet kan imidlertid ikke uten nærmere holdepunkter medføre tolkninger av EØS-regler som innebærer at EFTA-statenes kompetanse til å inngå avtaler med tredjeland blir begrenset i situasjoner der tilsvarende begrensninger ikke gjelder for EU. EU-domstolens dom i sak C-265/19 RAAP, der domstolen kom til at tredjelandsborgere hadde krav på vederlag for offentlig overføring og fremføring av lydopptak, setter spørsmålet på spissen, og blir analysert i et EØS-perspektiv.
Nøkkelord: homogenitet, tredjeland, traktatkompetanse, immaterialrettigheter |