| Innhold: | Sammendrag
Artikkelen analyserer ved hjelp av teoriretninger om ikke-dominering og institusjonelle endringer hva en urfolksrettslig samisk selvbestemmelse kan forstås å være, og om vi ser en utvikling i retning av samisk selvbestemmelse innenfor den norske enhetsstaten. Det argumenteres for at konflikten om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget og menneskerettsrevolusjonen på 1970-tallet utgjorde et kritisk vendepunkt i samepolitikken, som først resulterte i en beskjeden rettsliggjøring av samepolitikken. Dette satte i gang selvforsterkende prosesser som har styrket en kollektiv samisk, demokratisk og politisk deltakelse som virker tilbake for videre rettsutvikling, som igjen begrenser statens muligheter for dominering av samene. Det åpner seg et rom for samisk selvbestemmelse, men en selvbestemmelse som først og fremst er kjennetegnet av prosessuell motmakt som i liten grad legger til rette for en kollektivt samisk styrt samfunnsendring.
Keywords: ikke-dominering, same- og urfolksrett, selvbestemmelse |